Demokratene og Trump ble målt ulikt i Ekko

Liberal betyr ikke grenseløs

Røe Isaksen beskriver Bidens politikk som «mer og mer liberal» (omtrent 38:01). Men en liberal innvandringspolitikk er ikke det samme som åpne grenser. Rettssikkerhet og human behandling er egenskaper ved måten staten håndhever loven på. De innebærer ikke at loven slutter å gjelde.

Bidens uttalte prosjekt var å kombinere grensekontroll med et mer ordnet og humant system. Reformforslaget fra justis- og sikkerhetsdepartementene i 2021 tok sikte på raskere behandling av asylsøknader: raskere beskyttelse for dem som kvalifiserte, raskere retur for dem som ikke gjorde det, og mulighet til å få avslag overprøvd. Man kan diskutere hvor godt administrasjonen lyktes. Men dette var et forsøk på å gjøre forvaltningen mer effektiv og rettssikker. Det var ikke et program for fri innreise.

Håndhevingen var heller ikke bare en ambisjon. ICE rapporterte 271 484 uttransporteringer i budsjettåret 2024, i etatens kategori removals. Til sammenligning var tallet 267 258 i 2019. Dette er sammenlignbare årstall i ICEs statistikk, ikke en opptelling av all retur eller et regnskap for hele presidentperioder. De viser likevel at Biden-administrasjonen drev omfattende håndheving. ICEs årsrapport beskriver også en ny offentlig statistikkoversikt som skulle gjøre virksomheten lettere å etterprøve.

Også Biden brukte altså ICE. Forskjellen må undersøkes i prioriteringene, saksbehandlingen og metodene. Et høyt returtall beviser ikke at politikken var human. Men det gjør forestillingen om et valg mellom demokratenes passivitet og Trumps håndheving misvisende.

Bidens linje var dessuten sammensatt gjennom perioden. Lovlige innreisemuligheter ble utvidet, samtidig som administrasjonen innførte asylbegrensninger i 2023 og skjerpet dem i juni og september 2024. En beskrivelse av stadig større liberalisering tåler ikke denne tidslinjen.

Løkke erkjenner senere en forbedring mot slutten av Bidens periode, men betegner kursendringen som «opportunistisk» (omtrent 41:28–41:36). Dermed flyttes vurderingen fra resultat til motiv akkurat når en opplysning kunne ha korrigert bildet av demokratene. Trump får uttelling for innstramming. Biden må i tillegg bevise at hans innstramming kom av de rette grunnene.

Trump får uttelling for innstramming. Biden må i tillegg bevise at hans innstramming kom av de rette grunnene.

Hva hardere håndheving koster

Men den viktigste innvendingen ligger ett nivå dypere: Hvorfor blir hardere håndheving så lett et bevis på bedre politikk? Når Trumps innsats roses, må også ICEs metoder, risikoen for feil og adgangen til å få prøvd sin sak være en del av vurderingen.

Dette er konkrete spørsmål. I april 2025 behandlet USAs høyesterett saken til Kilmar Abrego Garcia, som var sendt til El Salvador til tross for et vedtak som beskyttet ham mot utsendelse dit. Regjeringen erkjente at utsendelsen var ulovlig og kalte den en administrativ feil. Høyesterett opprettholdt kravet om å legge til rette for løslatelse og en behandling av saken som om den feilaktige utsendelsen ikke hadde skjedd.

Slike inngrep hører hjemme i selve vurderingen av innvandringspolitikken. De kan ikke holdes utenfor mens synlig maktbruk teller som handlekraft. En rettsstat måles også på om den respekterer egne vedtak, begrunner tvangen den bruker, og kan rette opp feil før de får irreversible følger.

Arbeidsgiverne i samme regnskap

Arbeidsgiverne må inn i det samme regnskapet. Røe Isaksen viser til Gunnar Stålsett-saken i Norge (omtrent 38:16–38:24). Det åpner et avgjørende spørsmål: Hva har Trump gjort bedre med virksomhetene som ansetter mennesker uten arbeidstillatelse?

Her må lov og praksis skilles. Amerikansk lov forbyr allerede bevisst ansettelse og fortsatt sysselsetting av personer uten arbeidstillatelse. Problemet er dermed hvor effektivt ansvaret håndheves. Samtidig må man skille mellom ulovlig innreise, uavklart oppholdsstatus og arbeid uten tillatelse; en asylsøker kan ha arbeidstillatelse mens saken behandles.

Det finnes historisk dokumentasjon på hvor skjevt ansvaret har vært fordelt. TRACs gjennomgang av føderale påtaledata fant at bare elleve personer og ingen selskaper ble straffeforfulgt under bestemmelsen om ulovlig ansettelse i perioden april 2018–mars 2019, under Trump. I samme periode ble over 120 000 personer straffeforfulgt for ulovlig innreise eller gjeninnreise. Undersøkelsen omfatter en bestemt straffebestemmelse og teller ikke alle administrative bøter eller andre straffesaker. Men den gir ingen grunn til å anta at Trumps harde linje mot arbeidstakerne innebar tilsvarende ansvar for arbeidsgiverne.

Biden-administrasjonen vedtok i oktober 2021 å stoppe store arbeidsplassaksjoner og prioritere arbeidsgivere som utnyttet arbeidere. Begrunnelsen var blant annet at slike aksjoner kunne skremme ofre og vitner fra å samarbeide. Dette er en konkret forskjell i tilnærming: Håndheving skal også gjøre det mulig å avdekke utnyttelsen. Instruksen dokumenterer en prioritering; den beviser ikke at arbeidsgiverproblemet ble løst.

Heller ikke en erklært innsats under Trump dokumenterer at problemet er løst. ICE beskrev i februar 2025 en strategi som omfattet kontroll av arbeidsgivernes dokumentasjon, sivile bøter og strafferettslig pågripelse av arbeidsgivere. Det relevante spørsmålet er hva slike virkemidler faktisk oppnår, under begge partier. Hvor mange arbeidsgivere holdes ansvarlige? Hvilke sanksjoner virker? Hvilke arbeidere får vern mot represalier?

Skatt uten stemme

Her ligger et paradoks som en ren grensedebatt overser, og som USA selv har et slagord for: skattlegging uten representasjon. ITEP anslår at udokumenterte innvandrere betalte 96,7 milliarder dollar i føderale, delstatlige og lokale skatter i 2022. Det er et modellanslag, ikke et mål på netto budsjettvirkning. Men retningen er tydelig: Denne arbeidsstyrken finansierer stat, delstater og kommuner. Skattebetaling gir verken arbeidstillatelse eller stemmerett ved føderale valg. De som betaler, har dermed ingen stemme over hvem som disponerer pengene eller over reglene de selv lever under.

Paradokset gjelder ikke bare de udokumenterte. Også lovlige innbyggere uten amerikansk statsborgerskap betaler skatt uten å kunne stemme ved føderale valg.

«Ingen skattlegging uten representasjon» var et opprørsslagord. I dag beskriver det en arbeidsstyrke.

I amerikansk historie var «no taxation without representation» en anklage mot en makt som tok inn penger uten å spørre dem som betalte. Et liberalt demokrati henter sin legitimitet fra samtykke fra dem som styres. Når en politikk roses fordi den strammer inn, må derfor også dette inn i vurderingen: Hva gjør innstrammingen med de menneskene som allerede bidrar til fellesskapet uten å ha noen å klage til ved valgurnen? Å si det betyr ikke at alle bosatte skal få stemmerett. Det betyr at et regnskap som bare teller grensepasseringer, hopper over spørsmålet om hvem som bærer byrden og hvem som får ordet.

En politikk som skal vurderes som bedre, må vise hva den gjør med denne avhengigheten og sårbarheten. Å arrestere en arbeider er ikke i seg selv å holde arbeidsgiveren ansvarlig. Å redusere antallet nye grensepasseringer er heller ikke å løse maktforholdene i det arbeidsmarkedet som allerede finnes.

Det er her sammenligningen i Ekko svikter. Bidens politikk blir belastet med problemene i et helt system. Trump får uttelling for å gripe inn mot en del av det, uten å måtte vise at de underliggende problemene løses bedre, eller at virkemidlene holder en liberal og rettslig standard.

«Koko» og kvinneidrett

I diskusjonen om transpersoner og idrett blir den lettvinte kritikken enda tydeligere. Røe Isaksen kaller deler av den amerikanske venstresiden «koko» og sier om transkvinner i kvinneidrett at «du vinner bestandig». Løkke følger opp med at Biden åpnet kvinneidretten for disse utøverne, og at Trump reverserte dette (omtrent 39:34–41:45).

Den bastante vinnerpåstanden stemmer ikke. Lia Thomas vant 500 yards fri under NCAA-mesterskapet i 2022, men ble nummer fem på 200 yards. Det avgjør ikke om konkurransevilkårene var rettferdige. Det viser at en mulig konkurransefordel og en garanti for seier er forskjellige påstander.

Forskjellen burde være viktig i et program som vil forklare. Når en overdrivelse får underbygge en karakteristikk av venstresiden, blir lytteren invitert til å dele forakten før premisset er prøvd.

Beskrivelsen av Bidens politikk trenger også større presisjon. Presidentordren fra januar 2021 slo fast en politikk mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og nevnte barns adgang til skoleidrett. Biden valgte altså tidlig en inkluderende retning. Ordren fastsatte likevel ikke ett detaljert konkurransereglement for alle kvinneklasser.

Administrasjonens særskilte idrettsforslag fra 2023 ville begrense generelle forbud, samtidig som det åpnet for begrunnede begrensninger etter idrett, konkurransenivå og alder eller utdanningsnivå. Forslaget ble trukket i desember 2024. Det var verken en vedtatt regel om ubetinget deltakelse eller et forslag som avviste hensynet til rettferdig konkurranse.

NCAA endret på sin side reglene i februar 2025 og avgrenset konkurranse i kvinneklassen til utøvere registrert med kvinnelig kjønn ved fødselen. Universitetsidrettens regler og føderal antidiskrimineringspolitikk er forskjellige størrelser. Det må fremgå når politisk ansvar fordeles.

Det finnes reelle avveininger her. Barns deltakelse i skoleidrett reiser andre spørsmål enn voksnes adgang til elitekonkurranser. Idrett, pubertet og hormonbehandling har betydning. Forskningen viser både sammensatte prestasjonsmønstre og at enkelte forskjeller kan vedvare etter hormonbehandling; små utvalg og ulike tester begrenser generaliseringene.

Man kan derfor argumentere for restriktive regler uten å karikere dem som vektlegger inkludering. En liberal begrunnelse for deltakelse handler om å beskytte mennesker mot vilkårlig utestengelse. Hensynet til kvinners konkurransevilkår kan begrunne begrensninger. Oppgaven er å vise hvor og hvorfor grensene skal gå.

Når dette erstattes av en karakteristikk av hvor sprø deler av venstresiden er, blir en politisk avveining gjort til en prøve på motpartens fornuft. Det er et stort sprang fra å kritisere en regel til å bruke den som forklaring på en politisk leirs virkelighetsfjernhet. NRK lar spranget skje uten å kreve den dokumentasjonen som kunne gjort kritikken presis.

Kina og barna

Kina-politikken krever også et faktisk sammenligningsgrunnlag. Røe Isaksen roser Trumps kursendring i første periode, med forbehold om inkonsekvent oppfølging (omtrent 38:32–38:44). Men hvilket alternativ skal denne kursen vurderes mot?

Biden videreførte Kina-toller, besluttet skjerpelser i strategiske sektorer og innførte eksportkontroll på avanserte databrikker og produksjonsutstyr. Det er konkrete tiltak som må inn i vurderingen av demokratenes handlekraft.

USITC fant at de tidlige Section 301-tollene reduserte berørt import fra Kina og økte amerikansk produksjon og priser i berørte sektorer. Det gir grunnlag for å diskutere bestemte gevinster og kostnader. Det gir ingen samlet rangering av presidentenes Kina-politikk. Å sette et problem på dagsordenen og å løse det bedre enn motparten er to forskjellige prestasjoner.

Det samme sammenligningskravet gjelder Trump Accounts, som Løkke fremhever som et godt initiativ (omtrent 42:11–42:31). Ordningen gir et statlig engangsinnskudd på 1 000 dollar til kvalifiserte amerikanske statsborgere født i 2025–2028, etter registrering og med krav om gyldig Social Security-nummer. Dette er skattebegunstiget barnesparing. Foreldrenes private innskudd gir ikke et vanlig inntektsfradrag.

Et startinnskudd kan gi flere barn en formue. Samtidig er pengene som hovedregel bundet frem til året barnet fyller 18. De betaler ikke for mat eller husleie gjennom oppveksten, avkastningen er usikker, og foreldrenes ulike spareevne påvirker hvor mye kontoen kan vokse. Fordelene er reelle, men avgrensede.

Når målestokken er hva presidentene gjør for barn, hører også Bidens utvidelse av Child Tax Credit med. Census Bureau beregnet at utvidelsen i 2021 løftet 2,1 millioner barn over den supplerende fattigdomsgrensen. Dette er en annen type virkning enn sparing til voksen alder, men nettopp derfor må formål og resultater sammenlignes uttrykkelig. Demokratenes politikk må få eksistere som konkrete tiltak, også når samtalen dreier seg om Trumps fortjenester.

Spørsmålene som uteble

Det gjennomgående problemet er at demokratene må svare for systemets svakheter, mens Trumps utvalgte tiltak får stå som tegn på handlekraft. Når demokratenes politikk faktisk håndhever loven, må det inn i sammenligningen. Når Trump bruker hardere virkemidler, må både virkningen, lovligheten og kostnaden for dem som rammes undersøkes.

For NRK burde dette utløse presise oppfølgingsspørsmål: Hvilken del av systemet er blitt bedre? Er avgjørelsene raskere og riktigere? Kan de etterprøves? Holdes arbeidsgiverne ansvarlige? Og ville den samme begrunnelsen blitt godtatt dersom navnene på presidentene var byttet om?

Demokratene skal tåle hard kritikk. Men en ambisjon om human, ordnet og rettssikker innvandringspolitikk kan ikke behandles som et bevis på manglende kontroll. Og maktbruk blir ikke vellykket politikk bare fordi den er synlig.

Maktbruk blir ikke vellykket politikk bare fordi den er synlig.

Når NRK lar den forskjellen forsvinne, gir kanalen demokratene en tyngre bevisbyrde og Trump en billigere seier.