Den stille konsentrasjonen

Innovasjonen og dens mørke tvilling

Rimi og Rema hadde reell innovasjon. De forenklet butikkdrift, reduserte sortiment, okte omlopshastighet, gjorde pris til hovedbudskap, bygget kjeder med disiplinert innkjøp og logistikk, og fjernet mye ineffektivitet i et fragmentert marked. Det var en produktivitetsinnovasjon i klar forstand. Den fortjener ikke å bli pratet bort.

Men produktivitetsinnovasjonen hadde en mørke tvilling. Når stordrift, logistikk, innkjøpsmakt og hyllekontroll først ble avgjørende, ble markedet samtidig vanskeligere å komme inn i. Konkurransen ble da ikke lenger først og fremst et spørsmål om å drive gode butikker. Den ble et spørsmål om å ha grossistapparat, distribusjon, eiendomstilgang, leverandoravtaler, data, volum og kapital på plass for å i det hele tatt kunne stille opp.

Konkurransetilsynet peker i sin dagligvarerapport for 2026 på at det norske markedet fortsatt er preget av høy konsentrasjon og betydelige etableringshindringer, selv om myndighetstiltak antakelig har gjort konkurransen bedre enn den ellers ville vært. Selve formuleringen er forsiktig, men retningen er tydelig: tiltakene har lindret, ikke fjernet, det grunnleggende problemet.

Så ja: Rimi og Rema åpnet en dor — doren til moderne lavpris i Norge. Men i samme bevegelse bidro de til å lukke flere andre dorer, særlig doren for nye, uavhengige og internasjonale konkurrenter.

Fire alternative utviklingsbaner som var mulige

Det viktigste poenget kommer her: moderniseringen kunne skjedd med mer konkurranse. Minst fire alternative baner var i spill underveis, og de er fortsatt nyttige som referansepunkter for hva som gikk tapt.

A. En sterkere internasjonal aktor kunne fatt fotfeste. Lidl forsokte seg i Norge fra 2004 til 2008, men solgte etter få år butikkene sine til Rema. DFO/Samfunnsokonomisk Analyse beskriver at da Lidl forsvant, forsvant også hard discount-formatet i Norge — altsaa et format som ofte konkurrerer svært hardt på pris og med begrenset sortiment. Det er en sentral observasjon. Det Norge mangler i dag er ikke bare en fjerde logo. Det Norge mangler er en fjerde aktor med en annen kostnadsbase, en annen innkjøpsmakt og en annen disiplinerende effekt på markedet. Lidl kunne blitt en slik aktor. Aldi kunne teoretisk vært det. ICA kunne kanskje vært det om de hadde lykkes bedre. Men importvern, smaaskala, geografi, etablerte grossiststrukturer, eiendomstilgang og kundevaner gjorde Norge krevende.

NHH-professor Kurt Brekke har skrevet at konkurransen i dagligvare i praksis ble avgjort for ti år siden, særlig gjennom Lidl-exiten i 2008 og Coops kjøp av ICA Norge i 2015. Han beskriver Coop/ICA-godkjenningen som et strukturelt vendepunkt der reparasjon i ettertid er vanskeligere enn forebygging i forkant.

B. Myndighetene kunne vært hardere mot oppkjøp. Det mest åpenbare kontrafaktiske punktet er nettopp ICA Norge. Da Coop fikk kjøpe ICA Norge, mistet Norge en svak, men likevel viktig fjerde paraplykjede. Det er lett å forstå hvorfor kjøpet ble tillatt — ICA var svekket og uten en reell kjøper risikerte vi avvikling. Men konkurransepolitisk er spørsmålet ikke bare om ICA var syk. Spørsmålet er hva slags marked man sitter igjen med når pasienten dor og arven fordeles mellom de sterke. I dag peker både Konkurransetilsynet og fagokonomer på ekstrem konsentrasjon: tre store aktorer kontrollerer rundt 95 prosent av dagligvaremarkedet. Norge kunne valgt en annen linje: strengere strukturpolitikk, krav om avhending til en ny aktor, sterkere inngrep i grossisttilgang, eller tiltak som gjorde det lettere for en utenlandsk eller uavhengig aktor å overta deler av ICA-nettet. Det ville ikke vært enkelt. Men det var ikke umulig.

C. Man kunne skilt tydeligere mellom butikk, grossist og distribusjon. Den norske modellen er ikke bare konsentrert horisontalt. Den er også vertikalt integrert: kjedene kontrollerer ikke bare butikkene, men også innkjøp, grossistledd, distribusjon og i okende grad egne merkevarer. NOU 2011 peker nettopp på at paraplykjedene har integrert flere ledd under sentral styring. Et alternativ kunne vært strengere krav til ikke-diskriminerende grossisttilgang, mer åpne distribusjonssystemer, eller sterkere regulering av hvordan kjedene bruker kontroll over hylleplass og egne merkevarer. Det ville ikke fjernet stordriftsfordeler, men det kunne gjort det lettere for nye butikker, nisjeaktorer og mindre leverandorer å konkurrere. Man kunne hatt moderne logistikk uten at nesten all logistikkmakt laa hos tre integrerte systemer.

D. Man kunne hatt mer konkurranse i formater, ikke bare mellom kjeder. Norge fikk lavprisdominans, og lavprisdominans er ikke det samme som mangfoldig konkurranse. Et sunnere marked kunne hatt hard discount à la Lidl og Aldi, supermarkeder med bredere utvalg, sterke lokale ferskvareaktorer, nettmat med reell skala, spesialbutikker, uavhengige nabolagsbutikker gjennom innkjøpssamarbeid, lavprisbutikker uten full vertikal integrasjon, flere utenlandske og nordiske konsepter. I stedet har Norge fått mange butikker, men mange like butikker. Lavprisandelen er nå over 70 prosent av dagligvareomsetningen, ifolge Konkurransetilsynets dagligvarerapport for 2025. Det er effektivt. Men det gir også en litt fattig konkurranseform: tre store systemer som ofte etterligner hverandre, følger hverandre tett og konkurrerer innenfor samme grunnmodell.

Var de forbrukernes redning eller starten på problemet?

Begge deler. Det er et lite ubehagelig svar, men det er det presise.

På kort og mellomlang sikt var Rimi og Rema forbrukervennlige. De presset prisene, utfordret treghet, fjernet ineffektivitet og gjorde norsk dagligvare mer moderne. Det er kjernen av deres legitimitet, og den bør ikke pratet bort.

På lang sikt bidro de til en struktur der effektiviteten ble internalisert i få store systemer. Når et marked har blitt effektivt, konsentrert og vanskelig å entre, er det ikke gitt at videre gevinster havner hos forbrukeren. Det kan like gjerne havne hos eierne, hos eiendomsleddet, hos egne merkevarer, eller bli reinvestert i barrierer som beskytter den eksisterende strukturen.

OECD peker på at norske matpriser er betydelig høyere enn i nabolandene, blant annet om lag 30 prosent høyere enn i Danmark og Sverige i den sammenlikningen de omtaler. OECD peker også på importvern, markedsstruktur og verdikjedeforhold som viktige forklaringer. Det er ikke en enkel arsakssammenheng — importvern alene forklarer mye — men strukturen forsterker effektene.

Det noedvendige var moderniseringen, ikke konsentrasjonen

Vurderingen blir derfor noe annerledes enn den vanlige fortellingen. Rimi og Rema var ikke nødvendige som historiske vinnere. En Rimi/Rema-lignende modernisering var sannsynlig, men det som ikke var nødvendig, var at moderniseringen skulle ende i et marked der tre aktorer kontrollerer nær alt.

Lavprisrevolusjonen var sannsynligvis uunngaaelig; Rimi og Rema var den norske formen den tok. De ga forbrukerne billigere og mer effektiv dagligvarehandel, men bidro også til en struktur der skala, vertikal integrasjon og hyllemakt gjorde markedet vanskeligere å utfordre. Det noedvendige var moderniseringen. Det noedvendige var ikke konsentrasjonen.

Det er kjernen.

Man skal ikke romantisere den gamle kolonialhandelen. Den var neppe fremtiden. Men man skal heller ikke late som om dagens norske dagligvaremarked var en naturlov. Det var politikk, regulering, oppkjøp, importvern, kapital, eiendom, logistikk — og noen svært dyktige grundere som forstod at den som kontrollerer hverdagsmaten, kontrollerer en stille del av nasjonens liv.