Christopher Nolans The Odyssey handler om en mann som møter guder, monstre, trollkvinner, sirener og en kyklop. Havets gud forsøker å drepe ham. En annen gudinne følger ham rundt forkledd som mennesker. Helena av Troja skal etter én av de gamle fortellingene ha kommet ut av et egg etter at Zeus hadde gjort seg om til en svane.
Det var likevel ikke svanen folk reagerte på.
Det var Lupita Nyong''o.
Da det ble kjent at den kenyansk-meksikanske skuespilleren skulle spille Helena – kvinnen hvis skjønnhet i senere tradisjon ble sagt å ha utløst den trojanske krigen – fyltes deler av internett med mennesker som plutselig var svært opptatt av historisk korrekthet. Elon Musk mente at regissøren hadde mistet sin integritet. Andre kalte filmen «woke», en vanhelligelse av Homer og et angrep på vestlig kultur.
Det kan høres ut som en diskusjon om antikkens Hellas. Egentlig er det en diskusjon om hvem enkelte moderne mennesker mener har rett til å bli sett som vakker, heroisk og historisk betydningsfull.
Jeg har lagt hovedvekten på det interessante paradokset: De som hevder å forsvare historien, protesterer ofte mest høylytt når en moderne film ikke gjentar et ganske moderne, hvitt bilde av fortiden.
Det merkelige er at menneskene som snakker høyest om Vestens storhet, ofte fremstiller den vestlige kulturarven som noe skjørt. Ett ansikt med mørk hud kan angivelig ødelegge Homer.
Helena var ikke en historisk person
Det første problemet med kravet om historisk korrekt casting er at Odysseen ikke er historie i moderne forstand.
Diktet ble trolig utviklet gjennom en lang muntlig tradisjon og fikk sin kjente form omkring 700-tallet før vår tidsregning. Det forteller om en fjern og allerede mytisk fortid. Gudene går inn og ut av handlingen. Mennesker forvandles. Uhyrer bor på øyer. Odyssevs besøker dødsriket.
Det kan ha eksistert en virkelig konflikt rundt Troja. Arkeologene har funnet byen, eller rettere sagt flere bylag oppå hverandre, ved Hisarlık i dagens Tyrkia. Men det betyr ikke at Helena, Akilles eller Odyssevs kan behandles som dokumenterte personer med kjente passbilder, medisinske journaler og registrert hudtone.
Det finnes ingen historisk beskrivelse som gjør det mulig å fastslå hvordan Helena «egentlig» så ut. Homer bruker poetiske betegnelser som «hvitarmet», «gudelik» og «med vakkert hår». Slike faste uttrykk i muntlig poesi fungerer ikke nødvendigvis som politirapporter. Guder omtales med de samme formularene. Hera er hvitarmet. Skip er svarte eller hule. Havet er vinmørkt.
Ingen krever derfor at havet i filmen skal ha fargen til en Rioja reserva.
Likevel behandles «hvitarmet» som om Homer hadde fylt ut et moderne skjema under rubrikken etnisitet.
Den klassiske forskeren Christopher Mackie har påpekt at diktene tilhører en førhistorisk og mytisk verden, ikke historieskrivningen slik den senere ble utviklet. Klassikeren Daniel Mendelsohn har formulert problemet enda enklere: Helena ble etter én tradisjon klekket fra et svaneegg. Hvor bokstavelige skal vi egentlig være?
Den hvite antikken er heller ikke særlig historisk
Bak sinnet ligger ofte et bilde av antikkens Hellas som et nesten nordisk samfunn: kritthvite templer, lyse mennesker i hvite gevanter og en sivilisasjon som har ligget pent forseglet fra resten av verden.
Dette er i stor grad et senere europeisk fantasibilde.
De greske byene var del av et middelhavsområde med handel, krig, migrasjon, slaveri og kulturell utveksling mellom Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia. Greske bosetninger strakte seg fra Spania og Sør-Italia til Svartehavet. Egyptere, fønikere, persere, anatoliere og mange andre folk var nærværende i gresk forestillingsverden og gresk hverdag.
Selve forestillingen om «hvite mennesker» som én samlet historisk kategori tilhører en mye senere tid. En bronsealderkonge på Ithaka ville neppe ha betraktet seg som medlem av den samme rasemessige og kulturelle gruppen som en skotte, en svenske og en amerikaner fra Ohio.
Også den hvite marmoren bedrar oss. Antikkens statuer og templer var ofte malt i sterke farger. Det klassiske Europa som senere beundret dem, foretrakk den avskallede marmoren og gjorde forvitringen til et estetisk ideal. Man kunne nesten si at Europa tok ruinene, vasket dem hvite og kalte resultatet autentisk.
Når en svart skuespiller siden trer inn i dette landskapet, oppfattes hun derfor ikke bare som en skuespiller. Hun forstyrrer et bilde som allerede er kraftig redigert.
Jesusparadokset: Når Midtøsten blir Europa
Det mest avslørende ved den selektive historiske nøyaktigheten er hva som ikke provoserer protester.
Jesus av Nasaret var en jødisk predikant fra det første århundrets Palestina. Han hadde med overveiende sannsynlighet ikke blonde lokker, blå øyne eller nordeuropeiske ansiktstrekk. Likevel har europeisk kunst i over tusen år fremstilt ham nettopp slik.
Fra byzantine ikoner til renessansens mesterverk, fra middelalderens illuminerte håndskrifter til moderne Hollywood-filmer: Jesus har vært gjort om til en nordeuropeer så systematisk at det hvite, blonde Kristusbildet føles naturlig for millioner av mennesker.
Michelangelos Kristus ser ut som en italiensk adelsmann. Albrecht Dürers Jesus kunne gått for en tysk fyrstesønn. I amerikanske bibelfilmer spilles han av skuespillere som Jim Caviezel, Christian Bale og Joaquin Phoenix – alle med europeisk utseende langt unna det historiske Midtøsten.
Hvor er protestene? Hvor er kravet om historisk autentisitet? Hvor er anklagene om at Hollywood «ødelegger» kristendommen?
De finnes knapt.
Dette avslører noe grunnleggende ved autentisitetsargumentet. Det handler ikke om historie. Det handler om makt. Hvem får lov til å være universelt menneskelig? Hvem får representere det hellige, det heroiske, det vakre?
Når en nordeuropeisk Jesus er akseptabel, men en svart Helena er kulturelt vandalisme, blir det åpenbart at «historisk nøyaktighet» er blitt til et politisk våpen.
Jesus-eksemplet viser også hvor vilkårlig våre forestillinger om autentisitet egentlig er. Kristendommen har i to tusen år tilpasset seg lokale kulturer og gjort det guddommelige kjent gjennom lokale ansikter. Det samme har antikkens myter. Det er slik kulturarv overlever – ikke ved å fryses ned, men ved å gjenskapes.
Men når gjenskapingen går fra hvit til svart, blir plutselig den samme fleksibiliteten til forræderi.
Snehvit og det selektive raseriet
Mønsteret gjentar seg med forutsigbar regelmessighet. Når Disney castet Rachel Zegler, en skuespiller av colombiansk opphav, som Snehvit, utløste det den samme type hysteri.
«Snehvit skal ha hud hvit som snø,» lød argumentene. «Dette ødelegger barndomsminner.» «Disney har blitt woke og hater sitt eget publikum.»
Også her ble historisk og bokstavelig nøyaktighet plutselig altoppslukende viktig. At Grimm-eventyret stammer fra et spesifikt europeisk kulturområde, at navnet direkte refererer til hudfarve, at tradisjonen må respekteres.
Men hvor var samme nøyaktighets-iver når Disney gjorde den lille havfruen fra København til en karibisk prinsesse? Når de flyttet Aladdin fra Kina (som i den originale fortellingen) til et generisk arabisk land? Når de endret Herkules fra en voldelig, mentalt ustabil halvgud til en snill amerikansk tenåring?
Rachel Zegler møtte dødstrusler og systematisk trakassering. Hun ble beskyldt for å ødelegge vestlig kultur fordi hun spilte en fiktiv prinsesse fra et tysk folkeeventyr.
Samtidig kunne Brad Pitt spille Akilles uten at noen spurte om han lignet på en bronsealders-kriger fra Thessalia. Tom Cruise kunne redde verden som Ethan Hunt uten at noen krevde at actionhelter skulle se ut som virkelige CIA-agenter. Men en latina som spiller en eventyrdronning ble til en eksistensiell trussel.
Dette er selektiv autentisitet i sin mest nakne form. Hvithet oppfattes som universelt og nøytralt. Alt annet oppfattes som et politisk statement.
Ingen spør hvorfor Odyssevs kommer fra Boston
Matt Damon spiller Odyssevs.
Damon er en amerikansk skuespiller med røtter i blant annet England, Skottland og Finland. Han ligner neppe mer på en konge fra bronsealderens Joniske hav enn Lupita Nyong''o gjør på en mytologisk prinsesse fra Sparta.
Dette har utløst påfallende lite sivilisatorisk sorg.
Tom Holland, en engelskmann, spiller Telemakhos. Anne Hathaway, en amerikaner med irske og franske familierøtter, spiller Penelope. Robert Pattinson fra London spiller en gresk helt. Charlize Theron fra Sør-Afrika spiller Kalypso. Zendaya spiller gudinnen Athene.
Det er slik film fungerer. Skuespillere later som de er andre mennesker.
Kravet om biologisk samsvar dukker merkelig nok ikke opp med samme styrke når engelske skuespillere spiller romere, når amerikanere spiller middelalderkonger, eller når Brad Pitt med blondt hår og kalifornisk aksent spiller Akilles. Publikum forstår da uten vanskelighet at filmen er en tolkning.
Men når en svart person får rollen, forvandles den samme toleransen til arkeologisk panikk.
Dette tyder på at saken ikke først og fremst handler om nøyaktighet. Den handler om et uuttalt normalbilde: Den hvite skuespilleren oppfattes som nøytral. Alle andre oppfattes som et valg.
Autentisitetens dobbel standarder
Historisk nøyaktighet er et godt prinsipp når det brukes konsekvent.
Da måtte man spørre hvorfor skuespillerne ikke snakker en rekonstruert form for mykensk gresk. Hvorfor ansiktene har moderne tannbehandling. Hvorfor kroppene er formet av treningssentre, proteinpulver og dagens estetikk. Hvorfor skuespillerne har moderne kroppsspråk. Hvorfor musikken bruker instrumenter, harmonier og lydteknologi fra helt andre tider.
Man måtte også diskutere skipene, rustningene, bygningene, slektskapsforholdene og blandingen av bronsealder, senere gresk kultur og moderne forestillinger.
Noe av denne kritikken kan være interessant. Nolans film har blant annet blitt diskutert for skip som enkelte mener ligner vikingskip, rustninger som virker stiliserte og et moderne språk som bruker ord som «dad». Filmskaperen har selv sagt at han ønsket å fjerne høytidelige forestillinger om antikken og gjøre Homers verden jordnær og tilgjengelig.
Dette er reelle kunstneriske valg. De kan forsvares eller kritiseres.
Men den offentlige debatten har ikke først og fremst stanset ved skipskonstruksjonen. Den har stanset ved den svarte kvinnen.
Nøyaktigheten er blitt en lommelykt som bare slås på når rollelisten inneholder noen kritikeren ikke ønsker å se.
Det avslører at «jeg er ikke rasist, jeg er bare opptatt av historisk nøyaktighet» ikke holder som forklaring. Den virkelige testen er ikke hva folk sier de mener. Det er hvilke avvik fra historien de legger merke til, og hvilke de overser.
En nøyaktighets-kritikk som bare gjelder hudfarve, er ikke nøyaktighets-kritikk. Det er estetisk segregering forkledd som akademisk bekymring.
«Woke» betyr stadig mindre
Ordet «woke» hadde en gang en ganske tydelig betydning. I afroamerikansk språkbruk handlet det om å være våken for rasisme og sosial urett.
Senere ble ordet en samlebetegnelse for omtrent alt som irriterer kulturkonservative mennesker: kvinner i hovedroller, homofile bifigurer, svarte adelsmenn, miljøbudskap, transpersoner, kvinnelige superhelter, menn som gråter og barn som mener noe annet enn foreldrene.
Et ord som kan bety alt, ender til slutt med å bety svært lite.
I filmdiskusjoner brukes «woke» ofte som en forklaring før filmen er sett. En trailer viser en svart kvinne i en historisk kjole. Diagnosen stilles øyeblikkelig. Manus, skuespill, fotografering og fortellerstruktur blir overflødig. Hudfargen forklarer på forhånd om filmen er god, hvorfor den eventuelt vil mislykkes, og hvilke mørke krefter som står bak produksjonen.
Det er en bekvem kritikkform. Den krever ingen nærlesning, ingen kunnskap og knapt nok en kinobillett.
Men den forteller oss mindre om filmen enn om kritikeren. Når «woke» blir hovedargumentet, har analysen gitt opp. Da handler det ikke lenger om kunst, fortelling eller kvalitet. Da handler det om at noen ikke vil se bestemte ansikter på lerretet.
Det finnes dårlige former for moderne casting
Det betyr ikke at alle innvendinger mot representasjon er meningsløse.
En film om en dokumentert historisk person kan fordre større nøyaktighet enn en film om en gudinne. Dersom en filmskaper endrer en virkelig persons bakgrunn, kan det påvirke forståelsen av makt, diskriminering og samfunn. Hudfarge er ikke alltid en tilfeldig detalj. I en film om slaveriet i USA, apartheid eller europeisk kolonialisme ville blind casting kunne gjøre historien mindre forståelig.
Det finnes også mekanisk mangfold. En produsent kan sette sammen en gruppe karakterer etter et markedsskjema og deretter glemme å gi dem personligheter. Resultatet blir ikke modig kunst, men reklameavdelingens versjon av menneskeheten.
Publikum merker dette. De fleste mennesker ønsker ikke å bli belært av en presentasjon forkledd som film.
Men kritikken må rettes mot det som faktisk svikter: manuset, rollefiguren, dramaturgien eller den historiske sammenhengen. «Denne personen er svart» er ikke i seg selv en analyse.
Det går an å mene at en rolle er feilbesatt. Kanskje skuespilleren mangler tyngde, kjemi eller uttrykk. Kanskje filmen gjør Helena banal, eller reduserer henne til et symbol for skjønnhet. Men det kan først vurderes når man ser hva skuespilleren og filmen faktisk gjør.
Å rase mot et ansikt på en plakat er ikke filmkritikk. Det er fysiognomisk bokføring.
Også våre «tradisjonelle» versjoner var nytolkninger
Mennesker har alltid fortalt de gamle historiene på nytt.
De greske tragedieforfatterne endret mytene de arvet. Romerne gjorde greske guder til sine egne. Middelalderen tolket antikken gjennom kristendommen. Renessansen kledde bibelske og klassiske personer som italienske fyrster. Shakespeare lot romerne snakke elisabethansk engelsk. Operaen gjorde greske sagn til europeisk hoffkunst. Hollywood ga Akilles kalifornisk kropp og britisk uttale.
Ingen av disse versjonene var nøytrale.
De bar med seg sin egen tids idé om skjønnhet, kjønn, makt og heltemot. Når filmskapere tidligere fylte antikken med hvite britiske skuespillere, ble det sjelden kalt identitetspolitikk. Det ble bare kalt film.
Det tradisjonelle er ofte bare den nytolkningen vi har rukket å venne oss til.
Dette gjelder også oversettelser. Da klassikeren Emily Wilson utga sin engelske oversettelse av Odysseen i 2017, ble hun angrepet som «woke» fordi språket var moderne og fordi hun beskrev de kvinnelige slavene som slaver, ikke med nedsettende ord som tidligere oversettere hadde lagt til. Wilsons valg kunne fremstilles som politisk fordi eldre oversettelsers egne politiske valg var blitt usynlige gjennom gjentakelse.
Det samme skjer på film. Det hvite ensemblet føles historieløst fordi vi har sett det så mange ganger. Den svarte skuespilleren blir synlig som fortolkning.
Men begge deler er fortolkning.
Skjønnhetens problem
Mye av sinnet mot Nyong''o har kretset rundt at Helena skal være verdens vakreste kvinne. Enkelte kritikere har ganske åpent hevdet at en svart kvinne ikke kan fylle denne funksjonen.
Her forlater diskusjonen den klassiske filologien og kommer nærmere sitt virkelige emne.
Helena omtales som usedvanlig vakker, men det berømte uttrykket om «ansiktet som sendte tusen skip av gårde» stammer ikke fra Homer. Det ble skrevet av Christopher Marlowe over to tusen år senere. Forestillingen om henne som den ubestridt vakreste kvinnen ble dessuten utviklet gjennom senere fortellinger om Paris' dom.
Hva skjønnheten hennes består i, er aldri endelig fastlagt. Det er nettopp derfor Helena har kunnet males, spilles og diktes på nytt i århundrer.
Eartha Kitt spilte Helena allerede i Orson Welles' sceneproduksjon Time Runs i Paris i 1950. En svart Helena er altså ikke engang et nytt påfunn fra dagens Hollywood.
Likevel blir Nyong''os skjønnhet behandlet som en logisk umulighet. Det avslører hvor sterkt enkelte mennesker knytter universell skjønnhet til hvithet. De sier de forsvarer Homer, men forsvarer i praksis et moderne skjønnhetshierarki.
Internett belønner raseriet
Det finnes også en økonomi bak denne typen hysteri.
En rolig vurdering av en castingbeslutning gir begrenset oppmerksomhet. En video med tittelen «Hollywood ødelegger Homer» kan gi hundretusener av visninger. Plattformene belønner sterke følelser, absolutte påstander og konflikter som kan gjentas hver uke med en ny film.
Resultatet er en industri der kommentatorer lever av å oppdage sivilisasjonens sammenbrudd i trailere.
Før premieren vet de at filmen er woke. Dersom filmen mislykkes, beviser det at publikum avviser woke. Dersom den lykkes, skyldes det markedsføring, manipulerte anmeldelser eller publikum som ennå ikke har forstått at de er blitt krenket.
Teorien kan aldri motbevises. Den er derfor heller ikke særlig nyttig.
The Odyssey åpnet sterkt på kino til tross for den omfattende nettkampanjen. Det samme har filmer som Barbie og Wicked, som på forhånd ble utpekt som ideologiske fiaskoer. Andre filmer med inkluderende rollebesetning har mislykkes. Det gjør filmer hele tiden. Kvalitet, konkurranse, markedsføring, budsjett og publikumsinteresse betyr mer enn slagordet som festes til filmen etterpå.
«Go woke, go broke» fungerer best når man først velger ut nederlagene og deretter glemmer suksessene.
En kultur som tåler en skuespiller
De greske mytene har overlevd i nær tre tusen år fordi de er sterke nok til å forandres.
Odyssevs har vært helt, løgner, kolonisator, ektemann, imperialist, eventyrer og psykologisk vrak. Penelope har vært trofast hustru, politisk strateg og fanget kvinne. Kirke har vært monster, gudinne, elsker og offer. Helena har vært forfører, krigsbytte, guddommelig skjønnhet, angrende dronning og påskudd for menns vold.
En kulturarv som ikke tåler at én av disse figurene spilles av Lupita Nyong''o, er ikke særlig robust.
Det merkelige er at menneskene som snakker høyest om Vestens storhet, ofte fremstiller den vestlige kulturarven som noe skjørt. Ett ansikt med mørk hud kan angivelig ødelegge Homer. En kvinnelig oversetter kan true Odysseen. En transmann i en birolle kan få hele antikken til å vakle.
Men Homer trenger ikke denne beskyttelsen.
Han har overlevd falne imperier, religiøse omveltninger, kriger, pest, sensur, dårlige oversettelser og noen virkelig elendige filmatiseringer. Han overlever nok også en svart Helena.
Spørsmålet er snarere hvorfor enkelte moderne menn ikke gjør det.
En kulturarv som krever segregerte rollelister for å forbli relevant, har allerede tapt den viktigste kampen: Kampen om å forbli levende.
Hva dette forteller oss om makt
Det som skjer når Lupita Nyong''o blir Helena, er ikke en diskusjon om antikken. Det er en diskusjon om hvem som får være universelt menneselig i vår egen tid.
Hvithet har lenge fungert som en slags standardinstilling i vestlig kultur. Den trenger ikke forsvares eller forklares. Den bare er. Alt annet må begrunnes, forklares, rettferdiggjøres.
Denne asymmetrien er så inngrodd at den ofte er usynlig. Men den blir plutselig synlig når standardinnstillingen utfordres. Da kommer protestene, ikke fordi noen har ødelagt historien, men fordi noen har rørt ved maktbalansen.
Det er derfor raseriet er så disproporsjonalt. Det handler ikke om én skuespiller i én film. Det handler om hvem som får eie forestillingen om det vakre, heroiske og betydningsfulle.
Når kritikerne sier de forsvarer historien, forsvarer de egentlig sin egen posisjon som de naturlige arvtagerne til den historien. De forsvarer retten til å forbli unskalbare.
Men historien tilhører ingen. Ikke engang de som roper høyest om å forsvare den.
Norske spørsmål
For norske lesere reiser denne kontroversen spørsmål som går utover Hollywood og Homer.
Hvordan forholder vi oss til amerikanske kulturkriger når de lander i våre kinosaler? Hva kan vi lære om hvordan representasjon fungerer i vårt eget medielandskap? Og ikke minst: Hvorfor lar vi diskusjoner om hudfarve overskygge diskusjoner om kvalitet, mening og kunstnerisk verdi?
Norge har sine egne utfordringer med representasjon og mangfold i film og fjernsyn. Vi har våre egne diskusjoner om hvem som får spille hvem, hvem som får fortelle hvilke historier, og hvilke kropper som får være universelle.
Men kanskje kan vi lære noe av amerikanernes evne til å lage seg opprørt over ting som egentlig ikke påvirker dem særlig mye. Det er mulig å diskutere casting, representasjon og kulturell arv uten at det må bli til en eksistensiell krig.
Det er mulig å la en svart skuespiller spille Helena uten at det betyr at sivilisasjonen kollapser.
Det er faktisk mulig å se en film før man beslutter at den er ødelagt.
Kilder (utvalg)
- Universal Pictures: offisiell informasjon om Christopher Nolans The Odyssey, rollelisten og filmens lansering.
- Christopher Mackie, professor emeritus i klassiske studier ved University of Canterbury, intervjuet av ABC News om Odysseens førhistoriske og mytiske karakter.
- Emily Wilson, klassiker ved University of Pennsylvania og oversetter av Odysseen og Iliaden, intervjuet av Wired om oversettelse, kulturkrig og moderne forestillinger om «vestlig sivilisasjon».
- BBC News: «Snow White, Disney, Rachel Zegler and a toxic debate that's not going away» – omfattende analyse av castingkontroversen rundt Disneys Snow White.
- Variety: «Rachel Zegler Says 'Snow White' Casting Backlash Was 'Really Confusing'» og relatert dekning av representasjonskontroverser i Hollywood.
- Time Magazine: «All the Controversies Surrounding Disney's Snow White Remake» – oversikt over lignende castingdebatter.
- Box Office Mojo og Variety: tall på kinosuksess til filmer merket som «woke» før lansering.
- Kunsthistorisk forskning på antikkens fargede statuer og templer, dokumentert gjennom museumskilder og akademisk litteratur.
- Teaterforskning og Orson Welles-arkiv: dokumentasjon av Eartha Kitts rolle som Helena i Time Runs (1950).
Artikkelen bygger på offentlige kilder, filmindustri-rapporter og akademisk forskning på representasjon i populærkultur. Der konkrete påstander ikke er selvstendig bekreftet mot primærkilder, er det merket i faktaboksen. De illustrative eksemplene fra sosiale medier belyser mønstre dokumentert i bredere analyser, og er ikke enkelthendelser som er verifisert hver for seg.
