Kråkene — byens mørke filosofer

Tinget i trærne

Et kråketing er enkelt å se og vanskeligere å forklare. I vinterhalvåret samles flere arter av kråkefugler i slike møter, skriver Dyrebeskyttelsen Norge, og legger til at fenomenet fortsatt er lite utforsket. Formuleringen er nyttig, fordi den holder igjen den menneskelige fristelsen til raskt å oversette alt til våre egne institusjoner. Tinget er ikke et bystyremøte, ikke et sosialt medium, ikke en generalforsamling. Men det er heller ikke tilfeldig støy.

Naturvernrådgiver Martin Eggen i BirdLife Norge beskrev i Aftenposten Innsikt hvordan hundrevis av kråker samles ved en overnattingsplass i et skogholt på Korsvoll i Oslo i oktoberskumringen. Når lyset blir blekt og forsvinner, kommer fuglene inn over trærne. Eggen skriver om den sosiale tilværelsen som en mulighet for småprat og utveksling av livsviktig informasjon, for eksempel om hvor man bør fly for å finne mat neste dag. I en by der alt synes regulert av skilt, kalendere, transportapper og renovasjonsplaner, finnes også denne mørke logistikkens muntlige tradisjon.

Kråketinget kan være varslingssystem, kartdeling, sosial justering, minnebank. Ingen av ordene dekker det helt. Det som skjer i tretoppene etter arbeidstid, er både praktisk og sosialt. Fuglene kommer ikke bare for å sove. De kommer også for å vite.

Over Stortinget finnes et annet ting, uten talerstol, uten protokoll, men ikke uten orden.

Åtte slektninger i samme bylys

Norge har åtte kråkefuglarter. De hører til samme store familie, men bærer byen og landskapet forskjellig i kroppen.

Kråke (Corvus cornix) er den mange kjenner best. 48–54 cm, gråsvart, årvåken, en fugl som virker hjemme i veikanten, på jordet, på søppeldagen og i utkanten av parkeringsplassen. Den distinkte fjærdrakten — sort hode og sorte vinger mot grå kropp — gjør at den ikke kan forveksles med kaie, og den hese, velkjente krra–krra–krra er karakteristisk. Levetid: opp til 20 år ifølge Ville Dyr. Hvor å se den: overalt i Oslo og Marka året rundt; Wikipedia oppgir at den er rugefugl i alle norske fylker, sparsomt over tregrensen.

Ravn (Corvus corax) er den største av kråkefuglene, 58–69 cm, med vingespenn opp mot 130 cm. Den har glinsende sort fjærdrakt med blåsort eller grønnsort glans. Brystfjærene er lange og kan reises når fuglen viser dominans. Halen er diamantformet ytterst. Levetid: I Norge er det registrert ville ravner som har blitt over 20 år gamle (Wikipedia); en kjent ravn i fangenskap ble 69 år. Hvor å se den: tallrik over hele Norge bortsett fra i lavlandet på Østlandet, og habitatgeneralist; i Marka og over åsene rundt Oslo høres ravnens dype kruk-kruk ofte, mens den i selve byens sentrum opptrer mer sporadisk.

Skjære (Pica pica) er nabolagets bråkete grafiker. Sort og hvit fjærdrakt, der det sorte glinser i blått, blågrønt og grønt, avhengig av lyset. Den lange stjerten — lengre enn selve kroppen — har en glans av rødlilla. Skjæra er lett å undervurdere fordi den opptrer så åpent. Ifølge Ville Dyr var den den første fuglearten som besto speiltesten. Levetid: gjennomsnittlig rundt 3 år i naturen, men ringmerkede individer har blitt mer enn 15 år gamle (Wikipedia). Hvor å se den: trives særlig godt i urbane strøk med villahager og frukttrær — vanligere i Oslos boligstrøk enn dypt inne i Marka, der den unngår tett skog uten åpne flater.

Nøtteskrike (Garrulus glandarius) bærer skogens farger mer enn byens gråtoner. Rundt 35 cm, varm rødbrun kropp, hvit gump, og det karakteristiske turkis-og-svart-rutete feltet på vingen — et av de mest umiskjennelige feltmerkene i nordisk fugleliv. Hvite og svarte fjær på hodet kan reises i en topp når fuglen er opphisset. Levetid: ikke spesifisert i de norske kildene jeg har lest. Hvor å se den: Wikipedia oppgir at den lever i den sørlige delen av Norge, i skog og mer åpne områder med spredte trær. I Marka er den et fast innslag, særlig i blandingsskog; i Oslo sentrum opptrer den sjeldnere, men kan ses i parker som grenser opp til skog (Frognerparken, Tøyen, østlige Marka-randen).

Kaie (Corvus monedula) er mindre, 34–39 cm, ofte mer urban i uttrykket. Sort glinsende hodehette med blålig glans, grå nakke og underside, lys blågrå iris som kan virke påfallende direkte. Det lyse øyet er det mest pålitelige feltmerket: ingen annen sort kråkefugl ser slik på deg. Levetid: Wikipedia oppgir ikke eksakt levetid for norske bestander; globalt er bestanden vurdert som stabil. Hvor å se den: hovedsakelig sør i Norge, med tyngdepunkt på sørlige Østlandet — trives i jordbrukslandskap så vel som i urbane strøk, parker og åpne plasser. I Marka er den sjeldnere enn nede i bydelene rundt Akerselva og indre by.

Kornkråke (Corvus frugilegus) ligner kråken i størrelse — 44–46 cm — men er knyttet til åpne landskap og kolonier. Sort fjærdrakt, ofte med blå-lilla skjær i skarpt sollys. Det avgjørende feltmerket er den nakne gråhvite ansiktshuden rundt nebbet, som blir tydeligere med alderen og skiller arten fra både kråke og ravn. Levetid: ikke spesifisert i norske allmenkilder. Hvor å se den: globalt synkende bestand, særlig i Asia (Wikipedia). I Norge i hovedsak vinterbestander i sørlige Østlandet og kysten av Sørlandet, Nordvestlandet og Trøndelag — det vil si: en sjelden gjest i Oslo-området, oftest registrert vinterstid i åpne kulturlandskap utenfor selve byen, ikke i Marka.

Lavskrike (Perisoreus infaustus) hører hjemme lenger fra hovedstadens sentrum, i barskogens lavere tempo. 25–31 cm, mindre enn nøtteskrike, gråbrun fjærdrakt med brunsvart krone. Det mest distinkte er de rustrøde feltene på vingedekkfjær, overgump og halekanter — synlige særlig i flukt. En liten beige fjærdusk over nebbet og det grålige, nøkterne uttrykket gjør den uforvekselbar i sitt eget habitat. Levetid: ikke spesifisert i norske allmenkilder. Hvor å se den: Wikipedia oppgir at den i Norge forekommer på Østlandet og nordover, og er mest tallrik i høyereliggende eldre barskoger østafjells. I Oslo sentrum er den praktisk talt fraværende; i Markas eldre granskogsområder kan en heldig turgåer høre dens stille pladring blant trærne, men den er sjelden.

Nøttekråke (Nucifraga caryocatactes) peker mot nøtter, frø og skogens lagerøkonomi. Cirka 35 cm, sjokoladebrun kropp med tett hvitaktig flekkmønster over hele fjærdrakten. Hvit undergump og hvite halekanter er iøynefallende i flukt. Nebbet er kraftig og rett, kråkeliknende, tilpasset fuglens spesialitet — å åpne nøtter og frø. Levetid: ikke spesifisert i norske allmenkilder; Ville Dyr nevner at noen kråkefugler kan bli nær 20 år. Hvor å se den: knyttet til bar- og blandingsskoger; Markas barskogsområder er typisk habitat. I Oslo sentrum opptrer den knapt, men kan dukke opp i bynære grøntdrag i invasjonsår.

Kunnskapsformidlingen Ville Dyr opplyser at kråkefuglene tilhører spurvefuglene, også kalt sangfuglene, og at de er svært sosiale med høyt utviklet «teknisk» intelligens, inkludert redskapsbruk. Det rokker litt ved den vanlige inndelingen av fugler i pene sangere og grove åtseletere. Kråkefuglene er begge deler på sin egen måte: sangfugler med kraftig nebb, sosiale teknikere med skarpe stemmer.

De fire artene kråke, ravn, skjære og nøtteskrike er utsatt for jakt. Det sier noe om hvordan vi plasserer dem moralsk. Ikke som sjeldne underverk, men som for mange. Ikke som skjøre indikatorer, men som konkurrenter, bråkmakere, eggtyver, fugler som tåler oss så godt at vi antar at de tåler alt.

Den målte kløkten

Man bør være forsiktig med intelligens hos dyr, ikke fordi den mangler, men fordi mennesket ofte måler den med dårlig skjult selvportrett. Vi spør om dyret kan kjenne seg igjen, telle, planlegge, bruke redskap, forstå årsak og virkning. Når svaret nærmer seg ja, blir vi forbauset, som om naturen har bestått en prøve vi selv har skrevet.

Ville Dyr opplyser at skjæra var den første fuglearten som besto speiltesten. Det er et sterkt bilde: en skjære foran et speil, ikke bare fanget av glans og bevegelse, men i stand til å forbinde bildet med egen kropp. Samtidig er speiltesten bare én dør inn til spørsmålet. En fugl som ikke bryr seg om speil, kan likevel kjenne verden med en presisjon som ikke passer i laboratoriets glassflate.

Redskapsbruken er lettere å se i arbeid. Martin Eggen skrev i Aftenposten Innsikt at kråker slipper skjell og kråkeboller på vei og svaberg for å knuse dem. Han beskrev også hvordan de kan trekke opp fiskesnører ved isfiske for å få tak i agn eller fangst. Slike handlinger er ikke dekorative anekdoter. De viser en fugl som leser materialer: hardt skall, hardere underlag, snor, krok, mat, menneskelig rutine.

Ville Dyr viser til at unger av ny-caledoniakråke kan trene i opptil to år på å forme sitt første krokredskap fra blader. To år er lenge i et dyreliv. Det betyr øvelse, feil, justering, tradisjon. Det holder å si at fuglene lærer, husker og løser problemer med en målrettethet som gjør ordet «instinkt» for slapt.

Ville Dyr omtaler dessuten et norsk forsøk som viste at kråker delte informasjon om god mattilgang. Slik kunnskap passer godt med det man ser når fuglene samles. Kløkt er ikke bare noe som sitter inne i ett hode. Hos kråkefuglene er den også sosial, flyttbar, båret fra nebb til nebb i kveldsmørket.

Byen som biotop

«Flest kråker er det nær mennesker», skrev Martin Eggen i Aftenposten Innsikt. Setningen er kort, men den flytter ansvaret. Kråken finnes ikke i byen fordi byen har feilet som natur, men fordi byen er blitt en bestemt type natur. Kantsoner, avfall, veier, parker, bakgårder, jordstykker, tak, skogholt, brøytekanter, matrester og faste ukerytmer danner et landskap som passer en oppmerksom generalist.

Ville Dyr opplyser at bykråkene har større toleranse for mennesker og er mer interessert i å lære hvem av oss de kan stole på. Det er en nøktern observasjon med ubehagelig sideblikk. Tillit er ikke bare vår gave til dyrene; det er også noe de vurderer hos oss. Noen mennesker kaster mat, noen jager, noen går forbi, noen kommer med hund, noen følger samme rute hver morgen. En bykråke trenger ikke forstå menneskesamfunnet slik vi beskriver det. Den trenger å forstå mønstre.

Eggen skriver at kråker lærer seg renovasjonsplaner og forventer matavfall på de riktige dagene. Ville Dyr opplyser også at kråker kan lære hvordan trafikken fungerer, og at de sjelden blir påkjørt. Dette er byen som skole, men uten læreplan. Fortauskant, lyskryss, bakgård og søppelskur blir del av et kognitivt kart. Der vi ser infrastruktur, ser kråken muligheter og risiko.

Oslo er samtidig ikke bare asfalt og avfall. Dyrebeskyttelsen Norge skriver at Oslo er et av Norges mest artsrike områder, og at Østensjøvannet alene har 223 fuglearter. Tallet gjør noe med byblikket. Hovedstaden er ikke et fravær av natur, men en tett og urolig mosaikk der mange arter finner nisjer. Kråkefuglene er blant dem som leser mosaikken best.

Bykråken kjenner ikke byen som adresse, men som rytme: når posene settes ut, når bilene stanser, hvem som ser bort.

Nedgangen ingen hører

Kråken virker ofte for tallrik. Den roper fra lyktestolper, går på plener med eiermine, trekker i poser, dukker opp ved åtsel og avfall, sitter på rekkverk som om den har ventet på oss. Synlighet blir lett forvekslet med overflod. En art som mestrer menneskenære rom, blir raskt oppfattet som mer dominerende enn den er.

Martin Eggen skrev i Aftenposten Innsikt at det har blitt 22 prosent færre hekkende kråker i Norge de siste tiårene, selv om trenden er mindre negativ etter 2010. I samme tekst oppgir han at over 20 000 kråker skytes eller avlives i Norge årlig. Tallene står i en stillferdig konflikt med hverandre. Vi behandler kråken som en bestand det er nødvendig å redusere, samtidig som bestanden allerede er redusert.

Det betyr ikke at hver kråke er fredet i moralsk forstand, eller at alle konflikter mellom kråkefugler og andre fugler, bønder eller mennesker er innbilte. Men det gjør bildet mindre enkelt. Kråken er verken en truet raritet eller en ubegrenset svart masse. Den er en vanlig art i tilbakegang, og vanlige arter i tilbakegang er ofte vanskelige å sørge over. De mangler dramaet ved det siste paret, den siste øya, det siste reiret. De forsvinner mens de fortsatt synes.

Derfor høres nedgangen nesten ikke. Den overdøves av fuglen selv. En kråke kan fylle et gårdsrom med lyd. Den kan virke som en hel bestand når den lander på et tak og bøyer hodet mot deg. Men lyd er ikke statistikk. Nærvær er ikke garanti.

Kantsonens fugl

Eggen oppgir at hekketettheten for kråke ligger på 0,5 til 1 par per kvadratkilometer i skog, og 1 til 3 par per kvadratkilometer i jordbrukslandskap. Forskjellen sier noe om hva slags fugl kråken er. Den trives ikke først og fremst i det urørte, tette og ensartede, men der landskapet åpner seg, brytes, blandes. Skog mot eng, vei mot grøft, gård mot åker, by mot vann, park mot bakgård.

Kråken er en kantsonefugl. Den arbeider i overganger, der ting blir liggende, der noe dør, modnes, kastes, klekkes, blir påkjørt eller glemt. Det gjør den lett å mislike. Kantsoner er ofte steder vi selv ikke helt vil vedkjenne oss: grøften bak kjøpesenteret, matavfallet som ikke fikk plass i beholderen, jordet der bygrensen begynner å rakne, taket over ventilasjonsrommet, stripa mellom parkeringsplass og skog.

Men kantsoner er ikke tilfeldige. De er resultat av arealbruk. Når vi åpner skog, driver jordbruk, bygger veier, legger boligfelt inntil grøntdrag og organiserer avfall i faste rytmer, skaper vi vilkår for de artene som kan bruke slike bruddflater. Kråken følger ikke bare etter mennesket som en skygge. Den svarer på landskapet mennesket lager.

Her blir det moralske spørsmålet ubehagelig uten å trenge store ord. Vi skaper habitatet, irriterer oss over arten som bruker det, og omtaler den deretter som om den har trengt seg på. Kråken er ikke uskyldig i økologisk forstand; ingen art er det. Den tar egg, åtsler, avfall, smådyr, muligheter. Men den lever i stor grad av de åpningene vi etterlater.

De som ser oss

Eggen skrev i Aftenposten Innsikt: «De husker steder, mennesker og lærer seg rutinene våre. Selv om du ikke kjenner nabolagets kråke, kan det godt være den kjenner deg.» Det er en setning som endrer fortauet litt. Plutselig er ikke observasjonen ensidig. Du går ikke bare gjennom et landskap av fugler; du går også gjennom deres kart over pålitelige, farlige, likegyldige og nyttige mennesker.

Kråken ser ikke mennesket slik mennesket gjerne ser seg selv, som individ med biografi, arbeid, bekymringer og indre liv. Men den ser kanskje nok. Ganglag, tidspunkt, håndbevegelser, hundebånd, matpose, blikkretning, snarvei. Byen er full av slike små signaturer. Vi avgir dem hele tiden. Fuglene samler dem inn.

Ville Dyr opplyser at kråker er monogame, og at par holder sammen for livet. Bare hunnen ruger, mens hannen mater henne. Det er lett å gjøre slike opplysninger sentimentale, men de trenger ikke bli det. De viser bare at kråkens liv også er bundet av varighet, arbeidsdeling, partner, reir, sesong og risiko. Den svarte fuglen på gjerdet er ikke bare et intelligent individ. Den kan være del av et parforhold eldre enn leiekontrakten din.

Ville Dyr oppgir at kråker kan bli opptil 20 år gamle. Wikipedia legger til at det i Norge er registrert ville ravner som har blitt over 20 år gamle, mens den eldste kjente ravnen i fangenskap ble 69 år. Særlig ravnens tall åpner en annen tidsfølelse. En fugl kan bære erfaring fra et landskap gjennom flere menneskelige livsfaser. Den kan ha sett boligblokker reise seg, trær felles, veier legges om, matvaner endres, avfallsordninger skiftes, barn bli voksne. Ikke som historiker, ikke som vitne i vår juridiske betydning, men som levende hukommelse i bevegelse.

Ville Dyr opplyser også at kråkefugler er dokumentert å utføre ritualer rundt døde flokkmedlemmer. Igjen bør ordene holdes nøkterne. Ritualer hos fugler er ikke nødvendigvis sorg slik vi kjenner den. Men de er heller ikke ingenting. Når kråkene stanser ved en død artsfrende, samler seg, reagerer, undersøker, finnes det en sosial alvorlighet der som byen sjelden tar seg tid til å se.

Vi tror vi observerer kråken. Ofte er det bare to blikk som krysser hverandre, og det ene husker bedre.

Etter lyset

Om morgenen er kråketinget oppløst. Byen finner tilbake til sine godkjente forklaringer. Stortinget er igjen Stortinget, gatene er gater, trærne er bytrær, luftrommet over sentrum er et mellomrom for vær og flystøy. En kråke går over en plen med korte, bestemte skritt. En annen sitter høyt og ser ned, ikke majestetisk, bare våken.

Det finnes ingen stor leksjon her som ikke blir for grov. Kråkefuglene gjør ikke byen snillere. De gjør den heller ikke mer brutal. De viser bare at byen er tettere befolket av oppmerksomhet enn vi liker å tro. Bak våre møter, vedtak, varsler, rutetabeller og handlevaner finnes andre forbindelser, andre erfaringer, andre måter å huske et sted på.

Når skumringen kommer tilbake, begynner silhuettene igjen å samle seg. De flyr inn over tak, trær og fasader, inn mot kveldens mørke forsamling. Under dem tennes kontorlysene, butikkene slukkes, dørene låses. Over oss fortsetter samtalen, lavt i tretoppene, til byen blir svart nok til at ingen lenger later som den bare er vår.