Et terrorangrep setter i gang to klokker.
Den første begynner å gå idet mennesker blir drept, skadet og skremt. Den måler sorg, medfølelse og frykt. Den andre begynner når politiet finner gjerningspersonen, kartlegger nettverkene og undersøker ideologien. Den måler årsaker og ansvar.
De to klokkene går samtidig, men de viser ikke det samme.
Etter terrorangrepet mot Pride-feiringen i Berlin 25. juli krevde Høyres nestleder Ola Svenneby at norske politikere skulle bruke den andre klokken allerede i sine første reaksjoner. Tonje Brenna, Kamzy Gunaratnam, Abdullah Alsabeehg og Frøya Skjold Sjursæther hadde uttrykt sorg og støtte til de rammede uten å nevne islamismen. Dermed hadde de, mente Svenneby, ikke snakket sant om angrepet.
Første del av Svennebys påstand er riktig: Berlin ble rammet av et islamistisk terrorangrep.
Det neste følger ikke av det første.
Angrepet hadde en ideologi
En kvinne ble drept og 29 mennesker skadet da en 21 år gammel mann kjørte inn i en folkemengde ved Tiergarten og deretter angrep mennesker med stikkvåpen. Den mistenkte var tysk statsborger, født og oppvokst i Berlin. Han hadde tidligere forsøkt å slutte seg til IS og var kjent av myndighetene. Tysklands innenriksminister bekreftet dagen etter at de foreløpige funnene tydelig pekte mot et islamistisk terrorangrep.
Det er derfor ikke urimelig å kreve en offentlig samtale om islamisme, antidemokratisk religionstolkning og hatet mot skeive i reaksjonære muslimske miljøer. Islamismen er ikke et værfenomen. Den er en politisk-religiøs ideologi som tilbyr et verdensbilde, utpeker fiender og kan gi volden både retning og legitimitet.
Men de første meldingene fra norske politikere var ikke offentlige utredninger. De var kondolanser.
Det er forskjell på å unnlate et ord og å benekte en virkelighet.
En kondolanse er ikke en tilståelse
Svenneby leser korte Facebook-innlegg som om de var fullstendige ideologiske analyser. Det som ikke står der, blir viktigere enn det som faktisk står der. Fraværet av «islamisme» blir behandlet som bevis på unnvikelse.
Det er et svakt resonnement.
En statsminister som etter et bombeangrep først skriver at tankene går til ofrene, har ikke dermed benektet bombens politiske bakgrunn. En kondolanse inneholder nesten alltid mindre enn det som senere må sies.
Kamzy Gunaratnam skrev dessuten uttrykkelig at man måtte vente på hva etterforskningen viste. Sjursæther påpekte at hennes første innlegg kom før tyske myndigheter offentlig hadde slått fast det islamistiske motivet. Da hun senere svarte Svenneby, kalte hun angrepet islamistisk terror uten forbehold.
Svenneby prøver å beholde styrken i anklagen og samtidig trekke tilbake dens bokstavelige innhold. Først krever han at politikerne skal «snakke sant». Deretter sier han at ingen har løyet. Da står bare insinuasjonen igjen: De kjenner sannheten, men tør ikke å si den.
Det kan være riktig. Han dokumenterer det ikke.
Svenneby blir sitt eget språkpoliti
Svenneby har i flere år markert seg mot «woke», identitetspolitikk og moraliserende språkregler. I 2023 hevdet han at woke-ideer hadde fått en hegemonisk posisjon i norske kulturinstitusjoner. Han kritiserte hvordan politiske fortolkninger av kolonialisme og identitet ble brukt til å regulere hvordan kunst og historie skulle vises og omtales.
Nettopp derfor er metoden hans etter Berlin så påfallende.
Den mest kritiserte formen for woke moralpolitikk bygger ofte på tre grep: Først leter man etter et bestemt ord eller en bestemt anerkjennelse. Deretter tolker man fraværet som et moralsk standpunkt. Til slutt krever man at den anklagede offentlig bekrefter den riktige analysen.
Det er nesten nøyaktig det Svenneby gjør.
Han spør ikke bare om Brenna og de andre anerkjenner at angrepet var islamistisk. Han går gjennom deres første reaksjoner, registrerer det manglende ordet og bruker utelatelsen til å diagnostisere en politisk svakhet.
Dette er ikke vanlig kritikk av et standpunkt. Det er fortolkning av taushet.
Svenneby har dermed funnet sin egen høyreorienterte variant av språkpolitiet. Den forbudte utelatelsen er ikke lenger manglende omtale av strukturell rasisme eller privilegier. Nå er den manglende bekjennelsen ordet «islamisme».
Fortegnet er snudd. Metoden er beholdt.
Han bryter sin egen Pride-regel
Motsetningen blir særlig tydelig når man leser det Svenneby selv skrev om Pride i juni.
Der klaget han over at utenforstående tillegger Pride-deltakere meninger de ikke har. Et menneske kan bære regnbueflagget uten å støtte alle standpunktene til FRI, skrev han. Pride-deltakere må få definere sine egne motiver; andre bør ikke slutte fra symbolet til et helt politisk program.
Det er et godt liberalt prinsipp.
Mindre enn to måneder senere nekter han motstanderne den samme velvillige lesningen.
Brenna får ikke selv forklare at hennes første hensikt var å vise sympati med ofrene. Gunaratnam får ikke være både forsiktig med en pågående etterforskning og prinsipielt mot islamisme. Deres egne forklaringer blir mindre troverdige enn Svennebys analyse av ordene de ikke brukte.
I juni skrev han i praksis: Ikke legg meninger i regnbueflagget som bæreren selv avviser.
I juli sier han: Jeg finner holdningene deres i ordene dere ikke skrev.
Det er en reell inkonsekvens.
Han har selv sørget først
Historien etter London Pub gjør kontrasten enda tydeligere.
Høyres første offentlige reaksjon la vekten på kjærlighet, frihet og retten til å være seg selv. Erna Solberg sa at man ennå ikke visste hva som lå bak angrepet. To dager etter angrepet publiserte Svenneby en lengre tekst om religion, islamisme og muslimske organisasjoners ansvar.
Det var en fornuftig rekkefølge. Først sorgen. Deretter analysen.
Han beskyldte ikke Solberg for å snakke usant fordi hennes første uttalelse ikke identifiserte ideologien. Han forsto at en innledende reaksjon kan være sann uten å være uttømmende.
Etter Berlin unner han ikke politiske motstandere det samme tidsrommet.
Den enkle dobbeltstandardkritikken holder ikke
Det finnes en nærliggende kritikk av Svenneby: Han snakker om ideologi når terroristen er islamist, men ville ikke gjort det dersom terroristen kom fra ytre høyre.
Den kritikken tåler ikke en nærmere undersøkelse.
I 2021 skrev Svenneby at høyresiden måtte ta et særskilt ansvar for oppgjøret etter 22. juli. Han erkjente at politikere på høyresiden måtte trekke tydeligere grenser mot ekstremismen. Etter London Pub skrev han at religion kunne inspirere vold, men understreket samtidig at islam og islamisme ikke var det samme.
Svenneby har altså ikke bare krevd ideologisk presisjon når gjerningsmannen var muslim. Han har tidligere sagt at høyresiden må snakke sant om høyreekstrem terror.
Det bør sies klart. Ellers begår man den samme feilen man anklager ham for: Man velger bare de delene av historien som passer.
Hykleriet ligger et annet sted.
Når grensene glir
Svenneby sier uttrykkelig at vanlige muslimer ikke er ansvarlige for islamistisk terror. Det er viktig. Men i Berlin-innlegget begynner grensene å gli.
Han skriver at «reaksjonære muslimer og islamister» er overrepresentert blant dem som ønsker å bruke vold mot skeive. Her slår han sammen flere forskjellige påstander:
At islamistiske organisasjoner fremmer vold mot skeive. At konservative muslimske miljøer ofte har mer negative holdninger til homofili. At personer fra slike miljøer er overrepresentert blant utøverne av vold. At denne overrepresentasjonen forklarer den generelle risikoen i bestemte bydeler.
Den første påstanden er godt dokumentert. Den andre har støtte i holdningsundersøkelser. De to siste krever langt bedre data enn Svenneby legger frem.
Det er nettopp slik debatter blir dårlige: Først kommer en konkret terrorist med kjent islamistisk historie. Deretter vokser kategorien til islamister, videre til reaksjonære muslimer, så til minoritetsmiljøer og til slutt til hele bydeler. Hvert skritt kan kanskje forsvares. Men hvert skritt trenger sitt eget belegg.
En islamist er ikke bare en særlig konservativ muslim. En muslim med tradisjonelt syn på ekteskapet er ikke nødvendigvis en islamist. Et menneske med homofobe holdninger er ikke uten videre villig til å bruke vold.
Å blande disse nivåene gjør ikke analysen modigere. Det gjør den mindre preis.
Selektiv solidaritet med skeive
I juni ønsket Svenneby å løsrive Pride fra FRI og gjøre arrangementet mer samlende. Han har tatt avstand fra deler av FRIs politikk, særlig om kjønn og medisinsk behandling av unge.
Dette er ikke automatisk hykleri. Man kan støtte homofile rettigheter uten å støtte alle standpunkter om juridisk kjønn eller pubertetsblokkere.
Men Berlin-angrepet viser også svakheten i forsøket på å dele Pride i en trygg del og en radikal del man vil holde på avstand.
Terroristen angrep ikke en seminarrekke om kjønnsmedisin. Han angrep en Pride-feiring. For islamistisk ekstremisme er den ordnede homofile mannen ikke nødvendigvis mer akseptabel enn transpersonen Svenneby mener Pride-debatten er blitt for opptatt av.
Det betyr ikke at Svenneby må støtte FRI. Men det bør gjøre ham varsom med å bruke «skeives sikkerhet» som moralsk autoritet samtidig som han arbeider for å splitte bevegelsen som har organisert rettighetskampen.
Solidariteten blir ikke falsk. Den blir selektiv.
Rett om terroristen, urettferdig mot de andre
Ola Svenneby har rett i at islamismen må omtales som islamisme.
Han har rett i at deler av venstresiden av og til bruker abstrakte ord som «hat» og «ekstremisme» på en måte som fjerner ideologi og ansvar.
Han har også en mer konsekvent historie i oppgjøret med høyreekstremisme enn en del kritikere later som.
Men etter Berlin går han lenger. Han gjør en første kondolanse til en prøve i politisk mot. Han bruker fravær av bestemte ord som bevis på skjulte hensikter. Han tillegger motstandere holdninger de selv avviser. Og han krever en språklig bekjennelse av den typen han normalt forbinder med woke moralpolitikk.
Svenneby har ikke blitt woke i sine standpunkter.
Han har blitt woke i sin metode.
Det liberale svaret på terror er ikke å tie om ideologien. Det er heller ikke å gjøre enhver sørgende politiker til mistenkt fordi kondolansen mangler den komplette årsaksanalysen.
Berlin-angrepet var islamistisk terror. Den setningen bør sies høyt.
Men Tonje Brennas sorg var ikke usann før hun sa den.
