Skattekommisjonen lar vinnerne slippe for billig

Hva rapporten faktisk foreslår

Kommisjonens hovedgrep er en skatteveksling: lavere skatt på arbeid, trygd og næringsinntekt, delvis finansiert av bredere merverdiavgift, skjerpet bolig- og fritidsboligbeskatning, enkelte innstramminger i eierbeskatningen, og et stort kutt i formuesskatten. Selskapsskattesatsen anbefales holdt uendret på 22 prosent, og kommisjonen sier uttrykkelig at den prioriterer lettelser i formuesskatten fremfor lavere utbytte- og gevinstbeskatning.

Kilde: Kommisjonens tabell 11.1 og sammendrag. Tabellen forenkler formuleringene, ikke størrelsesordenen.

Hele pakken innebærer netto skattelettelser på mellom 4,1 og 23 milliarder kroner, avhengig av formuesskattesatsen. I et land der kommisjonen selv viser til aldring, voksende utgifter til pensjon, helse og omsorg og et økt inndekningsbehov, er det vanskelig å se hvorfor den største ledige pengesekken skal åpnes nettopp overfor de mest formuende.

Hvorfor fordelingsprofilen er skjev

Kommisjonens egne tabeller er klarere enn dens retorikk. I tabell 11.3 har øverste 1 prosent en gjennomsnittlig beregnet nettoformue på 60,9 millioner kroner og betaler i referansealternativet i gjennomsnitt 463 200 kroner i formuesskatt. Under 0,25-prosentalternativet faller skatten til 133 400 kroner — en lettelse på 329 800 kroner, om lag 71 prosent. Under 0,75-prosentalternativet er lettelsen 63 000 kroner.

Regner man videre på kommisjonens egne gruppetall, tegner det seg et tydelig bilde. Ved 0,25-prosentalternativet tilsvarer lettelsen til øverste 1 prosent om lag 15,4 milliarder kroner samlet — omtrent tre firedeler av hele inntektsskattelettelsen kommisjonen vil gi folk i arbeid. En tilsvarende omtrentlig beregning viser at øverste 10 prosent etter beregnet nettoformue tar rundt 23,4 av omtrent 25,4 milliarder kroner i samlede formuesskattelettelser. Dette er egne beregninger fra kommisjonens avrundede gjennomsnittstall og må leses som tilnærminger. Retningen er utvetydig.

SSB tegner den samme strukturen fra en annen vinkel. Median husholdningsformue i Norge var 2 millioner kroner i 2024, mens gjennomsnittet var 3,9 millioner. Topp 1 prosent eide 21,7 prosent av samlet nettoformue, med gjennomsnittlig nettoformue på 84,6 millioner kroner. Kommisjonens store lettelser treffer et skattegrunnlag som allerede er ekstremt konsentrert.

For en ordinær lønnstaker ser bildet helt annerledes ut. En person med lønnsinntekt rundt SSBs median for 2025, om lag 55 800 kroner per måned, får rundt 5 550 kroner i samlet skattelette gjennom redusert trygdeavgift og økt personfradrag. Et hushold med to slike inntekter får om lag 11 100 kroner. Det er reelle penger. Men de er ikke i samme univers som 329 800 kroner i årlig formuesskattekutt til øverste persentil.

Kontrasten er skarpest på pensjonssiden. Kommisjonens fordelingsfigur for inntekt og merverdiavgift tar ikke med pensjons- og boligskatteendringene. Tabell 8.4 viser at blant pensjonister som rammes av hevet aldersgrense for pensjonsskattefradraget til 67 år, er gjennomsnittlig skatteøkning 17 600 kroner. I intervallet 300 000–349 999 kroner i bruttoinntekt er gjennomsnittlig skatteøkning 29 800 kroner — om lag 9 prosent av bruttoinntekten i den gruppen. Tabell 8.5 viser at nesten 65 000 personer får en skatteøkning på over 10 000 kroner, med gjennomsnittlig økning på om lag 23 170 kroner. Over halvparten av de berørte har inntekt over 700 000 kroner, men de største gjennomsnittlige skjerpelsene per krone av inntekten treffer de laveste inntektsnivåene.

Illustrative eksempler

For toppgruppene og pensjonister er tallene hentet fra kommisjonens tabeller. Medianeksempler og småbedriftseksempel er egne illustrasjoner basert på kommisjonens satser og SSBs inntektstall — ikke mikrosimulerte fasiter.

Hva kommisjonen utelater

Det mest prinsipielle hullet i rapporten er ikke at kommisjonen vil redusere formuesskatten. Det er at den ikke følger lettelsen med en tilstrekkelig tung og konkret skattlegging av store arveoverføringer. OECDs gjennomgang av nettoformuesskatt og arv peker på at kapitalinntektsskatt alene neppe er nok for å håndtere formuesulikhet, og at en godt utformet arveskatt ofte er mer treffsikker og mindre vridende enn en årlig nettoformuesskatt. Torvik-utvalget foreslo å gjeninnføre arv med høyt bunnfradrag og progressive satser, anslått til om lag 7 milliarder kroner etter innfasing. Skattekommisjonen gjør derimot ikke arv til et sentralt, konkret hovedgrep i sin pakke.

Kommisjonen undervurderer også den fordelingsmessige kraften i bolig- og eiendomsbeskatning. Rapporten viser selv til at skatteutgiften for bolig og fritidseiendom var anslått til 97,3 milliarder kroner i 2025, og at skatteverdien av rentefradraget samlet var om lag 50 milliarder kroner. OECD har i flere omganger pekt på at skattebehandlingen av eierbolig i Norge er blant de mest gunstige i OECD, og at denne favoriseringen bidrar til høyere boligpriser og mer gjeld. Likevel er boliggrepene i kommisjonens pakke moderate sammenlignet med lettelsen i formuesskatten.

Den tredje utelatelsen er mer politisk enn teknisk. Kommisjonen vil avvente kunnskap fra forsøket med arbeidsfradrag for unge fremfor å innføre det målrettede arbeidsfradraget som Torvik-utvalget foreslo. Resultatet er at store deler av lettelsen går til folk som allerede er godt inne i arbeidsmarkedet, mens de kraftigste kronetallene i toppen kommer gjennom formuesskatten. Om målet er å styrke deltagelse i arbeidsmarkedet, er dette et lite treffsikkert kompromiss.

Lærdommer fra andre land

Internasjonale sammenligninger brukes ofte som kulisser i norsk skattedebatt, men de må leses nøkternt. Sveits har fortsatt nettoformuesskatt på kantonalt og kommunalt nivå — alle kantoner ilegger en «net wealth tax» på verdensomspennende formue minus gjeld. Samtidig har Sveits et langt lavere samlet skattenivå enn Norge: OECDs foreløpige tall for 2024 viser en skatteandel av BNP på 27,2 prosent i Sveits, mot 40,2 prosent i Norge. Å vise til Sveits som bevis for at Norge må senke skatt på store formuer, er en kategorifeil: Sveits har en annen statsmodell, en annen skattebase og en annen fordeling av finansieringsansvar mellom forvaltningsnivåene.

Sverige avskaffet formuesskatten i 2007, men erfaringen er mer tvetydig enn den ofte fremstilles. Historiske analyser peker på at den gamle skatten hadde alvorlige problemer med unntak og skjev verdsetting, slik at middelklasseformue i bolig og finansplasseringer kunne rammes hardere enn de største bedriftsformuene, mens skatten ga insentiver til kapitalflukt. Lærdommen er ikke at store formuer bør skjermes, men at skatten må være bred, symmetrisk og vanskelig å omgå.

Irland kombinerer «Local Property Tax» med «Capital Acquisitions Tax» på arv og gaver, med ordinær sats på 33 prosent når tersklene overskrides. Singapore er et lavskatteland med en annen velferdsmodell. Det finnes ikke ett internasjonalt «vinnerregime», men mange ulike modeller. Ingen av dem fritar Norge fra spørsmålet om rettferdig finansiering av en bred velferdsstat.

Empirien om formuesskatt gir heller ikke støtte til enkle slagord. En studie av det sveitsiske systemet (Brülhart mfl.) finner store atferdsresponser i rapportert skattegrunnlag. Men nyere skandinavisk forskning finner at de samlede makroeffektene av skatteindusert utflytting er beskjedne: En økning på 1 prosentpoeng i toppsatsen på formue reduserte sysselsetting, investeringer og verdiskaping bare svakt i aggregatet, og avskaffelse av formuesskatt betalte ikke for seg selv gjennom migrasjonseffekter. En SSB-studie konkluderer med at formuesskatten har gunstige fordelingsvirkninger og at effektivitetskostnadene synes begrensede. Mobilitet finnes, men «skattekutt til toppen ellers flytter alt» er ikke et forskningsbasert argument.

Myten om at «skatt er skadelig»

I skattedebatten dukker det stadig opp en setning som høres teknisk ut, men som egentlig er moralsk: Skatt er skadelig.

Den er bare halvveis sann. Og halve sannheter er ofte mer effektive enn løgn, fordi de går kledd i fornuftens frakk.

Ja, skatt kan skade. En dårlig skatt kan dempe arbeidstilbud, svekke investeringer, flytte kapital, belønne tilpasning fremfor produksjon og gjøre økonomien mindre effektiv. Det er nettopp derfor skattesystemer bør utformes med presisjon: brede grunnlag, lave satser, symmetrisk verdsetting, lite rom for omgåelse, forutsigbare regler.

Men av dette følger ikke at lavere skatt alltid er bedre. Det følger ikke at skatt på store formuer er mer skadelig enn skatt på arbeid, forbruk eller ordinær boligøkonomi. Det følger bare at skatter må vurderes konkret.

Det avgjørende spørsmålet er ikke om skatt har kostnader. Det har den. Spørsmålet er hva alternativet koster.

Hvis lavere skatt på store formuer finansieres med høyere merverdiavgift, svakere offentlige tjenester, mer skatt på enkelte pensjonister eller økt press på kommunene, er ikke skaden borte. Den er flyttet. Den har skiftet adresse: fra kapitaleieren til forbrukeren, fra balansen til handlekurven, fra formuestoppen til velferdsstatens vanlige etasjer.

Skatt er heller ikke bare et fratrekk fra økonomien. Skatt finansierer rettsstaten, utdanning, helse, infrastruktur, forskning, beredskap og den tilliten som gjør Norge til et av verdens tryggeste land å investere i. Norske formuer er ikke skapt i et institusjonelt vakuum. De er skapt i et land der staten har tatt store deler av den kollektive risikoen.

Når noen sier at skatt er skadelig, bør svaret være: Sammenlignet med hva?

Med dårligere skoler? Med svakere helsevesen? Med større sosial uro? Med mer arvelig økonomisk makt? Med lavere tillit? Med en stat som blir så redd for mobil kapital at den begynner å behandle de rikeste som gjester og resten som regningsmottakere?

Det finnes skadelige skatter. Men det finnes også skadelige skattekutt.

Laffer-kurven er ikke et trylleord

Det andre argumentet kommer ofte i en mer akademisk drakt: Norge er allerede på feil side av Laffer-kurven. Skattene er så høye at lavere skatt på kapital og høye inntekter vil gi mer aktivitet, større skattegrunnlag og kanskje til og med mer inntekter til staten.

Dette kan ikke avvises prinsipielt. Laffer-kurven beskriver en reell teoretisk sammenheng: ved null skatt får staten ingen inntekter, og ved en ekstremt høy sats kan skattegrunnlaget bryte sammen. Et sted mellom disse ytterpunktene finnes et inntektsmaksimerende punkt.

Men i praktisk politikk er dette nesten alltid feil spørsmål.

Det finnes ikke én Laffer-kurve, men mange: én for arbeidsinntekt, én for selskapsoverskudd, én for utbytte, én for formue, én for eiendom, én for arv, én for merverdiavgift, én for grunnrente. Hver av dem avhenger av mobilitet, omgåelsesmuligheter, verdsetting, internasjonale avtaler og hva skatteinntektene finansierer.

Man må også skille mellom skattearter. Skatt på arbeid kan påvirke arbeidstilbud. Skatt på selskapsoverskudd kan påvirke investeringer og overskuddsflytting. Men skatt på bolig og grunnrente treffer langt mindre mobile skattegrunnlag. Skatt på arv påvirker ikke gårsdagens arbeidstilbud. Skatt på ekstraordinær grunnrente påvirker ikke nødvendigvis om ressursen finnes. En laks flytter ikke til Sveits. En foss flytter ikke til Singapore. En tomt på Frogner kan ikke flagges ut.

Påstanden om at Norge allerede ligger på feil side er en empirisk påstand. Den må bevises, ikke bare antydes. Forskningen på skatteelastisiteter viser at skattytere reagerer på skatter, særlig der det finnes gode muligheter for tilpasning. Men reaksjonene er ikke ensbetydende med at skattekutt finansierer seg selv. Representative middelestimater i faglitteraturen anslår en inntektsmaksimerende topprate for arbeidsinntektsskatt til rundt 70 prosent — med stor usikkerhet, men langt over nivåene i dagens norske debatt. Bildet i seriøs litteratur er at skattekutt til toppen sjelden betaler for seg selv fullt ut gjennom økt aktivitet.

Laffer-kurven bør ikke brukes som et nei til skatt. Den bør brukes som en advarsel mot dum skatt.

Og det er nettopp her Skattekommisjonen blir for svak. Den opptrer som om risikoen for skade særlig ligger i skatt på formue, mens den er langt mindre opptatt av skadevirkningene ved å flytte mer av finansieringen over på forbruk, boligtransaksjoner og enkelte pensjonister. Den spør mye om hvor mye kapitalen tåler. Den spør for lite om hvor mye fellesskapet tåler.

En bedre reform ville tatt Laffer-argumentet alvorlig uten å bøye kne for det. Den ville sagt: Ja, noen skatter kan skade investeringer og verdiskaping. Derfor skal vi ikke forsvare dårlige rabatter, tilfeldige verdsettelser eller skatter som rammer illikvide eiere unødig hardt. Men heller ikke late som om store formuer, arv, grunnrente og eiendomsgevinster er skjøre fugler som dør ved første berøring.

Skattekommisjonen må bevise at akkurat dagens norske skatt på de største formuene er så skadelig at store lettelser er viktigere enn arveskatt, grunnrenteskatt, boligskatt og mer målrettet arbeidsfradrag. Det gjør den ikke. Den antar i stedet den politiske alvorligheten av kapitalens bekymringer.

En reform som faktisk ber de rikeste betale mer

Det mest konstruktive svaret på kommisjonen er ikke å forsvare dagens system i alt. Det er å foreslå en mer konsistent reform: mindre skattevridning på arbeid, men sterkere og mer presis beskatning av arv, grunnrente og store formuer i toppen.

Anslagene er fra ulike offentlige utredninger og kan ikke summeres mekanisk uten ny mikrosimulering. Tabellen er ment som et realistisk reformrom, ikke et ferdig budsjettvedtak.

Kjernen i et slikt alternativ er enkel: Man kan godt gi folk i arbeid bedre råd. Men da bør ikke regningen sendes primært til forbrukere gjennom merverdiavgift og til enkelte pensjonister gjennom skatteskjerpelse, mens de største formuene får de størst kronemessige lettelsene. Den bør i større grad fordeles på store arvemottakere, skjermede grunnrenter og de mest skattemessig privilegerte kapital- og boliggevinstene. Det er både mer rettferdig og mer i tråd med de faglige prinsippene kommisjonen selv sier at den bygger på.

Budskap for den offentlige debatten

Den mest effektive kritikken av kommisjonen er ikke å si at alt er galt. Det er å insistere på rekkefølgen av spørsmålene: Hvem får de størst kronemessige lettelsene? Hvem betaler finansieringen? Hvilke grep mangler for å få de største arvede og akkumulerte formuene til å bidra mer?

Underlaget for disse budskapene ligger i kommisjonens egne tabeller og i OECD/Torvik-litteraturen.