Det finnes en god og nødvendig kritikk av offentlig pengebruk. Den er like gammel som skatten selv. Den sier: Når staten bruker fellesskapets midler, skal den kunne forklare hvorfor. Den skal kunne vise virkning, alternativkostnad, risiko og rettferdighet. Den skal tåle revisjon. Den skal tåle latter.
Men det finnes også en annen kritikk. Den ligner på kontroll, men fungerer mer som teater. Den finner et stipend, en kunstforestilling, et kommunalt designoppdrag, et byråkratisk kurs, et klima- eller bistandsprosjekt med et pussig navn, og løfter det frem som om det var nøkkelhullet inn til hele staten. Man ser ikke lenger et komplisert budsjett, men en moralsk scene: her er den fornuftige skattebetaleren; der er de sløsende byråkratene, kunstnerne, miljøfolkene, bistandsarbeiderne, kollektivplanleggerne.
Det er her Sløseriombudsmannen er interessant. Ikke først og fremst som person, men som politisk form.
Are Søberg, kjent som Sløseriombudsmannen, har bygget opp en stor offentlig posisjon gjennom kritikk av hvordan «byråkrater og politikere» bruker skattepenger. Facebook-siden oppgir selv over 155 000 følgere. Han har særlig vært synlig i kritikken av offentlig finansiert kunst og kultur, men også av bistand, NRK, grønn omstilling, kommunal pengebruk og offentlige kommunikasjonsprosjekter.
Den nyttige vaktbikkjen — og dens blinde flekk
Det ville være for enkelt, og litt for bekvemt, å avvise Sløseriombudsmannen som bare høyrepopulisme med bedre regneark. Han peker iblant på reelle problemer. Offentlig sektor kan bruke penger dårlig. Prosjekter kan mangle effekt. Symbolpolitikk kan kle seg ut som strategi. Konsulentbruk, direktørvekst, omdømmekampanjer og svakt målte tilskudd fortjener offentlig kritikk.
Riksrevisjonen gjør dette i institusjonell form. I 2024 kalte den UDs og Norads arbeid med å forebygge og følge opp økonomiske misligheter i bistandsforvaltningen «kritikkverdig». Riksrevisjonen har også advart om at Norge står foran en strukturell offentlig-finansiell utfordring, med utgifter som kan øke raskere enn inntektene fremover.
Det betyr at spørsmålet om sløsing ikke er useriøst. Tvert imot. Det er for viktig til å overlates til de mest fotogene enkelteksemplene.
Problemet med Sløseriombudsmannens metode er ikke at den er kritisk. Problemet er at den ofte gjør kritikkens minste enhet — enkeltsaken — til hele virkeligheten. Den viser frem et prosjekt som virker dumt, dyrt, fremmed, flaut eller estetisk provoserende. Deretter antydes en større konklusjon: dette er hva offentlig sektor er; dette er hva kulturpolitikk er; dette er hva bistand er; dette er hva grønn omstilling er; dette er hva venstresiden bruker pengene dine på.
Det er ikke kontroll. Det er induksjon som politisk våpen.
Fra revisjon til affekt
Den seriøse revisjonen spør: Hva var målet? Hvilke alternativer fantes? Hva kostet tiltaket? Hvilke virkninger kan dokumenteres? Hvem fikk nytte, hvem bar kostnaden, og hva var risikoen ved ikke å gjøre noe?
DFØs veileder for samfunnsøkonomiske analyser beskriver nettopp slike spørsmål: problemet må beskrives, mål formuleres, relevante tiltak identifiseres, virkninger kartlegges, og beslutningsgrunnlaget gjøres transparent. Dette er en langsom disiplin. Den har lite viral kraft. Ingen deler en nåverdimodell på Facebook med tårer i øynene.
Sløseri-retorikken gjør noe annet. Den spør ofte: Ser ikke dette latterlig ut?
Det er et effektivt spørsmål. Særlig mot kunst. Særlig mot bistand. Særlig mot klima. Særlig mot alt som har lang tidshorisont, indirekte nytte, svake markedspriser eller et språk som allerede virker fremmed for folk flest.
En bru kan vises med biler på. Et sykehus kan vises med pasienter. En kunstnerisk utviklingsprosess, et lokalt klimatiltak, et integreringsprosjekt, en kollektivprioritering, et demokratitiltak i bistanden — alt dette må forklares. Det er allerede et handicap. Når forklaringen så klippes ned til ett komisk eksempel, er saken nesten tapt før den begynner.
Det er ikke kontroll. Det er induksjon som politisk våpen. Den viser frem ett prosjekt som virker dumt, og antyder: dette er hva offentlig sektor er.
Kunst som ideologisk skyteskive
Sløseriombudsmannen ble særlig kjent gjennom kritikk av offentlig finansiert kunst. Aftenposten omtalte i 2021 spørsmålet om han var «nyttig vaktbikkje eller nedrig mobber», og flere i scenekunstfeltet reagerte på at enkeltkunstnere ble tatt ut av sammenheng og latterliggjort. Dagbladet publiserte samme år en kritikk som mente at Søberg og kommentatorer rundt ham ikke bare diskuterte kunstfinansiering, men angrep enkeltkunstnere i det frie scenekunstfeltet.
Her ligger en kjerne. Kunst er det perfekte målet for sløseripopulisme. Ikke fordi kunstfeltet alltid bruker penger godt. Ikke fordi alle prosjekter fortjener støtte. Men fordi kunsten ofte har egenskaper som gjør den lett å ydmyke: den er søkende, uferdig, kroppslig, språklig sær, lite kommersiell, ofte minoritær, og noen ganger med vilje ubehagelig.
Det offentlige støtter kunst fordi markedet alene ikke gir oss et rikt offentlig kulturliv. Det er ikke et mystisk prinsipp. Det er samme logikk som når staten støtter forskning, distriktsmedier, biblioteker, museer, språk, kulturminner og utdanning. Noe av verdien oppstår ikke idet billetten kjøpes. Noe oppstår senere, i fellesskapet, i språket, i byrommet, i offentligheten, i den enkeltes evne til å se verden litt mindre brutalt.
Men denne verdien er vanskelig å komprimere til en Facebook-post.
Derfor blir kunstfeltet et laboratorium for en større politisk teknikk: Finn et uttrykk som ser absurd ut når det isoleres. Fjern institusjonell kontekst. Fjern porteføljetenkning. Fjern muligheten for at samfunnet også trenger prosjekter som mislykkes, fordi kultur uten risiko blir dekorasjon. La så latteren gjøre resten.
Sløserikommisjonen: Da kritikken selv ble kunst
Det mest interessante paradokset er at Sløseriombudsmannen selv ble del av et offentlig finansiert kunstprosjekt. Morten Traaviks «Sløserikommisjonen» bygget nettopp på konflikten mellom kunstfeltet og sløserikritikken. Søberg, som ofte angrep statsstøttet kunst, deltok i et kunstprosjekt finansiert av offentlige midler.
Det kan leses på to måter. Den velvillige lesningen er at Søberg faktisk våget å gå inn i rommet han kritiserte. Han ble ikke bare stående utenfor med lommelykt og latter. Han gikk på scenen. Det er mer enn mange polemikere gjør.
Den mindre velvillige lesningen er at prosjektet avslørte hvordan sløserikritikken selv trenger det den forakter. Den trenger kunstens rom, medienes dramaturgi, konfliktens estetikk. Den trenger det underlige, det symbolske, det performative. Den angriper «kulturpenger», men lever av kulturkampens oppmerksomhetsøkonomi.
Slik sett er Sløseriombudsmannen ikke bare en kritiker av sløsing. Han er også et produkt av en medieøkonomi der indignasjon må være enkel, morsom og delbar.
Den internasjonale speilingen
Fenomenet er ikke norsk. Da Trumps administrasjon i januar 2025 opprettet «Department of Government Efficiency» — med Elon Musk i spissen — valgte de bevisst akronymet DOGE, det samme som en populær internettmeme. Statlige nedskjæringer ble presentert med lekne symboler. Memeens humor la et ironi-sjikt over det som i praksis var massive kutt i bistand, helse og offentlig infrastruktur.
Det er den internasjonale varianten av samme politiske teknikk: gjør den seriøse statskritikken lett, morsom og delbar, og bruk den virale kraften til å bæres av folk som ellers ikke ville engasjert seg i statlig budsjettdebatt. Resultatet er at kommunikasjonsformen — memen, latteren, det absurde eksemplet — gjør ideologiarbeidet for deg. Du trenger ikke forklare hvorfor bistand, kultur eller klimatiltak bør svekkes. Du trenger bare å finne det riktige eksemplet som får alle til å riste på hodet.
Algoritmen gjør resten.
Bistand: Når enkelteksemplet blir verdensbilde
Bistand er et annet felt der metoden blir tydelig. Søberg har vært synlig i debatten om norsk bistand, og har ifølge Panorama kalt norsk bistand et narrespill i Nettavisen. Han deltok i NRKs Debatten med eksempler på det han mente var pengesløsing i bistanden.
Bistandsfeltet fortjener hard kontroll. Det finnes svake prosjekter, dårlige indikatorer, mislighetsrisiko, politisk selvbedrag og institusjonell treghet. Riksrevisjonens kritikk av kontrollen med økonomiske misligheter i bistanden gir sløserikritikere et reelt poeng.
Men også her er spørsmålet metode. Viser man frem pussige prosjekter for å forbedre bistanden, eller for å gjøre hele bistandstanken latterlig? Det er to forskjellige øvelser.
Civita — som ikke akkurat er en venstresideinstitusjon — skal ifølge referanser etter Debatten i 2024 ha understreket at spørsmålet ikke bør være om bistand «fungerer eller ikke», men hvilken bistand som fungerer best. Det er en presis innvending mot sløseri-retorikkens svakhet: Den kan være god til å vise at noe er dumt. Den er svakere til å rangere alternativer, måle effekt og diskutere marginal nytte.
Et dårlig bistandsprosjekt beviser ikke at vaksineprogrammer, utdanning for jenter, katastrofehjelp eller institusjonsbygging er sløsing. Den beviser at et dårlig prosjekt bør kunne stoppes.
Forskjellen er liten i retorikken, men enorm i politikken.
Grønn omstilling og kollektivtransport: Kostnaden som synes, gevinsten som kommer senere
Grønn omstilling og kollektivtransport er spesielt sårbare for sløserikritikk fordi de nesten alltid krever penger nå for å unngå større kostnader senere. Dette er politisk vanskelig. Nået har kvitteringer. Fremtiden har modeller.
NOU 2023:25 om omstilling til lavutslipp beskriver hvordan Norge må forholde seg til utslipp fra transport, industri, energi, jordbruk, arealbruk og forbruk. Tilsvarende handler kollektivtransport ikke bare om billettinntekter. Den handler om bykapasitet, kø, arealbruk, luft, klima, sosial mobilitet og muligheten for at en by kan vokse uten å kveles i privatbilisme.
Det er legitimt å kritisere dårlige kollektivprosjekter. Det er legitimt å spørre om dyre merkevareprosjekter i bompengeselskaper. Men kritikken blir politisk skjev dersom den retter lyskasteren mot logoer, kurs og kommunikasjonskostnader, mens den lar de store alternativkostnadene stå i mørket: mer kø, mer veiutbygging, mer arealpress, dårligere luft, høyere utslipp, svakere byliv, lavere fremkommelighet for dem som faktisk må kjøre.
Det er lett å få en designkontrakt til å se tåpelig ut. Det er vanskeligere å vise den samlede kostnaden ved en bilbasert byregion over tretti år.
«Sløsing» som høyresidens enkle verktøy
Søberg er ikke bare en løsrevet humorist. Han har en politisk-ideologisk plassering. Finansavisen har omtalt ham som liberalist, og han stilte ifølge medieomtaler til valg for Liberalistene i 2021. Det betyr ikke at alle sakene hans er feil. Det betyr heller ikke at kritikk av offentlig sløsing tilhører høyresiden.
Rødts sløseri-kampanje i 2026 — som ifølge Aftenposten foreslo å redusere antall helsedirektører og flytte ressurser til førstelinjen — viser at sløserikritikk også kan formuleres fra venstre. Søberg skal til og med ha gitt kampanjen ros. Men partiet understreket at målet ikke var generell svekkelse av offentlig velferd.
Dette skillet er avgjørende.
En venstresidekritikk av sløsing spør: Hvordan kan fellesskapets midler brukes bedre for å styrke velferd, klima, kultur, beredskap og sosial rettferdighet? En høyrepopulistisk sløserikritikk spør ofte: Hvorfor skal fellesskapet finansiere dette i det hele tatt?
Den første kritikken forbedrer staten. Den andre mistenkeliggjør staten som idé.
En venstresidekritikk av sløsing vil forbedre staten. En høyrepopulistisk sløserikritikk vil mistenkeliggjøre den.
Når staten alltid er mistenkt
Sløseriombudsmannens sterkeste fortelling er enkel: Skattebetaleren arbeider. Staten tar. Byråkraten sløser. Kunstneren ler. Miljøprosjektet feiler. Bistandsprosjektet er absurd. Politikeren skyver regningen videre.
Det er en fortelling med stor emosjonell kraft, fordi den treffer noe sant. Mange opplever at de betaler mye og får lite igjen. Mange møter offentlige systemer som er trege, uklare eller arrogante. Mange ser ledere, konsulenter og kommunikasjonsfolk blomstre mens læreren, sykepleieren, politibetjenten eller saksbehandleren står i mangelens hverdag.
Men fortellingen blir farlig når den gjør offentlig sektor til én moralsk type. Da forsvinner forskjellen mellom NAV-kontoret og kunststipendet, mellom direktørlønn og klimatilpasning, mellom feilslått symbolprosjekt og langsiktig infrastruktur, mellom sløsing og investering.
I denne fortellingen blir staten nesten alltid mistenkt. Markedets sløsing får sjeldnere samme dramaturgi: reklamekostnader, finansielle bonuser, feilinvesteringer, planlagt foreldelse, konsulentprosjekter i privat sektor, skatteplanlegging, monopolrenter, eksternaliteter, naturtap. Alt dette er også samfunnsøkonomiske kostnader. Men de passer dårligere inn i bildet av «dine skattepenger».
Og her ligger den ideologiske asymmetrien: Offentlig sløsing blir moralsk skandale. Privat sløsing blir markedets læring.
Den demokratiske skaden
Det finnes en subtil demokratisk skade i den selektive sløserikritikken. Den gjør det vanskeligere å snakke voksent om prioriteringer.
Et samfunn må kunne si: Dette koster mye, men er verdt det. Dette ser rart ut, men har en begrunnelse. Dette prosjektet mislyktes, men feltet må fortsatt finansieres. Dette tiltaket har lav målbar effekt, men høy beredskapsverdi. Dette kulturuttrykket angår få, men et rikt demokrati må ha plass til det smale. Dette klimatiltaket er dyrt, men alternativet er dyrere.
Sløseri-retorikken har lite rom for slike setninger. Den liker konklusjoner som passer på en skjerm.
Dermed flyttes offentligheten fra vurdering til avvisning. Fra «virker dette?» til «hvor dumt ser dette ut?». Fra styring til hån.
Det er en dårlig byttehandel. Et demokrati som bare ler av det komplekse, blir etter hvert ute av stand til å løse det komplekse.
Hva en bedre sløserikritikk bør gjøre
En seriøs kritikk av sløsing bør ha fem krav.
Den må skille mellom feil og felt. Et dårlig kunstprosjekt beviser ikke at kunststøtte er feil. Et dårlig klimatiltak beviser ikke at grønn omstilling er feil. Et dårlig bistandsprosjekt beviser ikke at bistand er feil.
Den må sammenligne alternativer. Hva koster det å ikke gjøre tiltaket? Hva er nullalternativet? Hva skjer med byene uten kollektivinvesteringer? Hva skjer med utslippene uten omstilling? Hva skjer med kulturlivet uten risikokapital? Hva skjer med fattigdom og stabilitet uten bistand?
Den må se på skala. Små prosjekter kan være prinsipielt interessante, men store samfunnskostnader ligger ofte andre steder: helseorganisering, skattesystem, arealpolitikk, oljeavhengighet, forsvarsanskaffelser, byggeskandaler, digitaliseringsprosjekter, konsulentøkonomi, innkjøpssvikt.
Den må være symmetrisk. Den må kritisere sløsing også når den skjer i prosjekter høyresiden liker: motorveiutbygging, skattekutt uten dokumentert effekt, næringssubsidier, oljepolitisk risiko, privatiseringsprosesser, markedsbyråkrati.
Den må være mindre interessert i ydmykelse. En offentlig ansatt, kunstner eller prosjektleder er ikke automatisk en svindler fordi et tiltak ser rart ut i utdrag. Kritikken bør gå oppover: til regelverk, styring, mandat, tilskuddsdesign, målstruktur, politiske prioriteringer.
Det er forskjellen på revisjon og gapestokk.
Sløseriombudsmannen har rett i spørsmålet, men ofte feil i optikken
Sløseriombudsmannen har bidratt til noe Norge trenger: mer vilje til å spørre hva offentlige penger faktisk gir. Et land med store inntekter, høy tillit og en omfattende offentlig sektor trenger flere som pirker i selvtilfredsheten.
Men metoden hans er ofte for liten for sakene han angriper. Den tar minor issues og bruker dem som symbolsk brekkjern mot major programs. Den gjør enkelteksemplet til systemkritikk. Den lar latteren gjøre arbeidet som analysen burde gjort.
Slik blir han nyttig for deler av høyresiden: ikke nødvendigvis som partipolitisk apparat, men som kulturell forbereder. Før man kutter i kunst, bistand, grønn omstilling eller kollektivtransport, må man først få folk til å føle at disse feltene er latterlige. Når latteren sitter, blir kuttet lettere.
Det betyr ikke at feltene skal skjermes fra kritikk. Tvert imot. Kunst, klima, bistand og kollektivtransport må tåle mer og bedre kritikk. Men den kritikken bør være større enn et skjermbilde, mer rettferdig enn en punchline, og mer samfunnsøkonomisk enn en magefølelse.
For sløsing finnes. Men det gjør også det motsatte: underinvestering forkledd som nøkternhet, kortsiktighet forkledd som ansvarlighet, og ideologiske kutt forkledd som sunn fornuft.
Det er kanskje vår tids mest elegante sløsing: å spare småpenger på det som bygger samfunnet, mens de store regningene sendes til fremtiden.
Denne kronikken bygger på offentlig dokumentasjon, medierapportering og redaksjonelle notater. Konkrete mediehenvisninger er gjengitt med kildeangivelse, men ikke alle er selvstendig verifisert mot primærkilder i denne artikkelens tilblivelse. Se faktaboks for detaljer.
