Det finnes en mer interessant måte å diskutere gründerskap i Norge på enn den sedvanlige skyttergravskrigen om formuesskatt. Staten kan kjøpe tid for mennesker som bygger noe nytt — og få en liten del av oppsiden tilbake. Ikke som veldedighet. Ikke som planøkonomi. Men som en nøktern avtale mellom fellesskapet og den som tar risikoen.
Den norske runddansen
Den norske gründerdebatten går ofte som en litt sliten runddans. På den ene siden står de som sier at det er blitt for vanskelig å bygge selskaper i Norge, særlig når formuesskatten treffer eiere med illikvide aksjer. På den andre siden står de som svarer at kapitaltilgangen i norsk næringsliv i all hovedsak er god, og at problemet ofte blir overdrevet. Regjeringens eget budskap i statsbudsjettet for 2026 er nettopp at kapitaltilgangen generelt er god, og at likviditetsutfordringer som følge av formuesskatten ikke synes særlig utbredt, selv om departementet samtidig foreslår en ordning med inntil tre års utsatt betaling av formuesskatt for eiere med reelle likviditetsproblemer.
Det er en litt underlig diskusjon, for begge sider ser på slutten av reisen. De krangler om beskatning av verdier som kanskje en dag finnes, mens det virkelige problemet ofte oppstår mye tidligere — i den fasen der det ennå ikke finnes verdier nok til å betale verken skatt eller lønn. Det er i denne smale, kalde passasjen mellom idé og inntekt at mange selskaper dør. Ikke med et smell. Mer som et batteri som sakte tømmes i mørket.
Det empiriske bildet er på mange måter overraskende positivt. Norge rangerer som 7.–9. beste land å drive næringsvirksomhet i (Doing Business 2006–2020), har et BNP per innbygger på $90 000 (fjerde høyest globalt), og venturekapital doblet seg fra NOK 102 til 179 milliarder mellom 2020 og 2024. Landet har fostret minst fire unicorns — Gelato, Cognite, Oda og Dune Analytics — og 67 600 etablerere startet noe nytt i 2024, med en femårs overlevelsesrate på 47,8 prosent. Spørsmålet er altså ikke om Norge er fiendtlig mot gründere. Spørsmålet er om vi er smarte nok i den aller tidligste fasen.
Så la oss snu på spørsmålet. Ikke: Hvordan skjermer vi gründeren når selskapet allerede er blitt verdifullt? Men: Hvordan hjelper vi den som prøver å bygge noe, i de første ett til tre årene, uten at staten bare deler ut penger og håper på det beste?
Norge støtter allerede gründere — men i biter
Dagens system er ikke tomt. Det er bare oppstykket. NAV kan gi tid. Innovasjon Norge kan i noen tilfeller gi tilskudd. Oppstartstilskudd 1 er for eksempel rettet mot innovative oppstartsbedrifter med krevende teknologiutviklingsløp og betydelig markedspotensial, med løpende søknadsfrist og støtte på opptil 150 000 kroner.
Men den som prøver å bygge et nytt selskap i Norge, møter i praksis tre ganske forskjellige virkeligheter.
Den første er arbeidslinjen: Har du mistet jobben, kan du i noen tilfeller få dagpenger og litt pusterom til å etablere noe eget. Den andre er innovasjonspolitikken: Har du en idé som ser nok ut som innovasjon, kan du søke om støtteordninger og håpe på positiv vurdering. Den tredje er skattepolitikken: Hvis selskapet faktisk lykkes, og særlig hvis det forblir unotert og illikvid, kan eieren senere møte formuesskatt basert på papirer som ikke uten videre kan spises til middag. Skatteetaten beskriver formuesskatten som en skatt på nettoformue, der aksjer og næringskapital inngår i grunnlaget etter verdsettingsrabatter og gjeldsfradrag.
Alle disse ordningene har sin egen logikk. Problemet er at gründeren lever i alle tre samtidig.
Det er litt som å bli bedt om å gå over en bro som er bygd av tre ulike etater, på tre ulike dager, med tre ulike kart. Du kan komme over. Men det hjelper om broen henger sammen.
Forslaget: Staten kjøper tid, og får en liten opsjon på framtiden
Et mulig svar er overraskende enkelt: La staten, gjennom NAV eller en tilknyttet ordning, gi gründere en midlertidig grunninntekt omtrent på nivå med dagpenger, mot at staten får en liten, standardisert rett til oppside i selskapet — som aksjer, opsjoner, konvertibel rett eller en avgrenset royaltymodell. Det lyder kanskje uvant i norsk velferdsspråk. Men egentlig er det bare en ryddigere variant av noe vi allerede gjør.
For Norge har allerede en ordning der personer som mottar dagpenger kan søke om å beholde dem i inntil 12 måneder mens de planlegger og etablerer egen virksomhet. Vilkårene er at virksomheten er ny, kan gjøre dem selvforsørget, og at de eier mer enn 50 prosent alene eller sammen med andre som mottar dagpenger.
Det betyr at staten allerede kjøper tid for enkelte gründere. Det nye i forslaget er ikke selve tidskjøpet. Det nye er at staten også tar en liten del av risikoen — og dermed en liten del av gevinsten når det går bra.
Det er der ideen blir interessant.
Den bærende tanken er enkel nok til å forklares uten et eneste seminar i makroøkonomi: Staten kan si til en arbeidsledig eller permittert person med en troverdig forretningsidé at vi er villige til å finansiere en beskjeden livsoppholdslønn i en avgrenset periode — ett, to eller tre år — dersom du bygger et selskap som oppfyller noen grunnleggende krav, og dersom fellesskapet får en liten, standardisert andel av oppsiden dersom dette faktisk blir noe.
Det er viktig å si hva forslaget ikke er.
Det er ikke en ordning der staten skal sitte på styremøter i tusen små selskaper og diskutere skrifttypevalg i pitchdecks. Det er ikke et krav om at NAV skal bli venturefond med fleecevest og kaffeabonnement. Det er heller ikke en romantisk forestilling om at alle med en idé er et latent teknologieventyr.
Det er en porteføljetankegang. Mange vil feile. Noen vil bli små, gode virksomheter. Et fåtall vil lykkes stort. Staten tar nedsiden sosialt, slik staten allerede gjør i andre deler av arbeidslivet. Til gjengjeld får fellesskapet en tynn, nesten usynlig tråd inn i oppsiden.
Mange vil feile. Noen vil bli små, gode virksomheter. Et fåtall vil lykkes stort. Staten tar nedsiden sosialt — til gjengjeld får fellesskapet en tynn, nesten usynlig tråd inn i oppsiden.
Det er nettopp denne symmetrien som gjør ideen mer ryddig enn mye av det vi driver med i dag.
Dette er ikke så fremmed som det høres ut
Sverige har en ordning der arbeidssøkende med gode forutsetninger for å drive et selskap kan få starta eget-bidrag i seks måneder, i noen tilfeller ti måneder, etter at forretningsplan og budsjett er vurdert. Arbeidsformidlingen følger også opp underveis.
Frankrike har en modell der gründere kan velge å få en del av sine gjenværende arbeidsledighetsrettigheter utbetalt som kapital gjennom ARCE, som utgjør 60 prosent av de gjenværende rettighetene, eller kombinere næringsinntekt med deler av den løpende støtten.
Tyskland har også en ordning for mottakere av arbeidsledighetstrygd som ønsker å starte virksomhet, med økonomisk støtte under visse vilkår.
Det pussige er altså ikke at staten hjelper folk å etablere virksomhet mens de står utenfor arbeidsmarkedet. Det gjør flere land allerede. Det nye er koblingen mellom sosial trygghet og fremtidig oppside.
Og den koblingen har noe voksent over seg. Den sier: Vi tror ikke på gratis penger. Men vi tror heller ikke på at all risiko skal bæres privat av dem som tilfeldigvis har minst buffer.
Hvor stort kunne dette bli?
La oss forsøke en nøktern beregning, uten å late som om regnearket er en åpenbaring fra Sinai.
Dagens grunnbeløp i folketrygden er 130 160 kroner fra 1. mai 2025. Dagpenger beregnes med utgangspunkt i 62,4 prosent av tidligere inntekt, oppad begrenset. Det betyr at et rimelig anslag for en «gründerlønn» på dagpengelignende nivå ligger et sted rundt 300 000–350 000 kroner i året per deltaker, avhengig av tidligere inntekt og hvordan ordningen utformes. Alt over dette blir fort noe annet enn en etableringsbro; da begynner man å bygge et alternativt lønnsregime.
Hvor mange kunne omfattes? SSB viser at det i løpet av 2024 var 67 600 etablerere som til sammen etablerte 61 600 foretak, og at antallet etablerere falt med 7 prosent fra året før. Samtidig viste SSB i februar 2026 at etableringstakten lå lavt igjen i fjerde kvartal 2025, etter 15 752 nye foretak det kvartalet.
Det betyr ikke at 60 000 personer er aktuelle for en slik ordning. De fleste etablerer ikke fra arbeidsledighet. Mange starter ved siden av jobb. Mange trenger ikke støtte. Men om man tenker pilot fremfor masseutdeling, er tallene likevel nyttige.
Ta tre scenarier.
Om ordningen treffer 3 000 gründere med en årlig støtte på 325 000 kroner, blir bruttokostnaden rundt 975 millioner kroner i året. Legger man på administrasjon, vurdering, oppfølging og en statlig forvaltningsstruktur, er det rimelig å tenke omtrent 1,05–1,15 milliarder kroner årlig.
Om ordningen treffer 5 000 gründere, er vi nær 1,6–1,8 milliarder kroner i året.
Om den treffer 7 000 gründere, begynner man å nærme seg 2,3–2,5 milliarder kroner.
Det er mye penger. Men det er ikke absurde penger i et statsbudsjett der statens samlede utgifter for 2026 er anslått til 2 201 milliarder kroner. Selv en ordning til 1,5 milliarder utgjør da under én tidel av én prosent av de samlede utgiftene.
Det er her debatten pleier å bli litt komisk. Vi snakker ofte om gründere som om de representerer et slags budsjettmessig jordskjelv, mens staten hver dag flytter langt større beløp gjennom ordninger som sjelden blir gjenstand for like høy moraltemperatur. En milliard er mye for et menneske. For et statsbudsjett er det en middels stor skygge.
Men staten kan ikke bare dele ut penger og håpe
Det sterkeste argumentet mot forslaget er ikke ideologisk. Det er administrativt og institusjonelt.
For det første: Hvordan unngår man å fylle aksjonærbøkene med tusen små statlige eierposter? Det ville være cap table som byråkratisk våt snø. Senere investorer vil ikke stå med lua i hånden foran et excelark som ser ut som et kommunalt høringsutkast.
Derfor må statens rett organiseres gjennom et samlet forvaltningsledd, ikke direkte gjennom NAV-kontoret på hjørnet. En modell kan være at NAV eller en tilsvarende inngangsport står for kvalifisering og utbetaling, mens selve den finansielle retten legges i et statlig investerings- eller forvaltningskjøretøy. Investinor finnes allerede som statlig aktør med mandat om å bidra til bedre kapitaltilgang i tidligfasemarkedet og tilføre risikovillig kapital til primært nyetableringer.
Det betyr ikke at Investinor nødvendigvis er riktig hjem. Men det viser at staten allerede har institusjoner som tenker i denne retningen.
For det andre: Hvordan sikrer man at ordningen ikke bare blir en litt penere måte å subsidiere hobbyprosjekter på?
Her må det finnes milepæler. Ikke absurde, investoraktige prestasjonsritualer, men enkle og saklige krav: forretningsplan, enkel ekstern vurdering, dokumentert fremdrift, kanskje kundeintervjuer, MVP, pilot eller første inntekter. Sverige bruker allerede vurdering av forretningsplan og budsjett gjennom innkjøpte leverandører før støtte gis. Norge gjør også vurderinger i dagens ordning for dagpenger under etablering.
For det tredje: Statsstøtte. Her kommer den europeiske maskinen rullende inn med sine mapper og sine stempler. Men også dette er håndterbart. Regjeringen beskriver selv at offentlig støtte i Norge er underlagt EØS-regelverket, men at det finnes omfattende unntaksregler, og bagatellmessig støtte kan gis opp til 300 000 euro over tre år uten melding til ESA. En dagpengelignende gründerlønn i én til tre år vil i mange tilfeller ligge innenfor eller nær slike rammer, avhengig av modell og mottaker. Det betyr ikke at juridikken skriver seg selv. Men det betyr at forslaget ikke er eventyrstoff. Det kan bygges.
Hvilken type oppside burde staten få?
Her bør man være litt skeptisk til både for mye og for lite fantasi.
Hvis staten krever vanlige aksjer fra dag én, kan det bli tungvint. Det skaper fort friksjon i selskaper som senere skal hente privat kapital. Hvis staten derimot ikke får noe som helst, blir ordningen bare en dyrere variant av dagens etableringsstøtte.
Derfor er de mest interessante løsningene trolig de som er standardiserte, passive og lette å håndtere.
En mulighet er en opsjons- eller konvertibel modell som først utløses ved en senere kapitalinnhenting eller exit. En annen er en royaltymodell, der selskapet — dersom det faktisk får inntekter — betaler tilbake en liten prosent av omsetningen til et forhåndsbestemt tak. Royalty er mindre elegant i høyvekstselskaper, men enklere enn aksjer i noen typer virksomheter. En tredje variant er at selskapet kan kjøpe ut statens rett senere til en standardisert pris, slik at man unngår at offentlige småposter blir liggende som skjell på båten i all framtid.
Poenget er ikke å få staten rik på startups. Staten er allerede rik, på den litt arktiske måten. Poenget er å gjøre ordningen politisk og økonomisk mer legitim. Når fellesskapet finansierer risiko, bør fellesskapet også få en liten mulighet til å dele gevinsten.
Ville dette vært bedre enn bare å kutte formuesskatten?
Ikke nødvendigvis bedre i absolutt forstand. Men langt mer presist.
Formuesskattdebatten i Norge er blitt litt som værprat blant økonomer: alle mener noe, ingen får slutt på den, og temperaturen skifter fort. Regjeringens forslag for 2026 går ikke i retning av å avskaffe skatten, men av å justere den, øke bunnfradraget til 1,9 millioner kroner, og innføre en varig ordning for utsatt betaling i inntil tre år når formuesskatten på virksomhetsformue overstiger 30 000 kroner. Regjeringen anslår at rundt 690 000 personer vil betale formuesskatt ved dette nivået på bunnfradraget.
Det er et viktig poeng. Formuesskatt treffer mange, ikke bare gründere. Debatten om norsk entreprenørskap kan derfor ikke reduseres til en eneste skattepost.
For en grundigere analyse av hva formuesskattdebatten faktisk viser, se Når blir en personskatt en bedriftsskatt?.
Samtidig er det også sant at formuesskatt på illikvide verdier kan bli et problem for noen eiere. Regjeringen innrømmer nettopp det når den foreslår en utsettelsesordning. Men likviditetsproblemet kommer ofte sent. Mange selskaper rekker aldri å bli store nok til at formuesskatten blir deres største hodepine. De dør lenge før den tid, av mangel på runway, ikke av skatteoppgjør.
Det er derfor denne ideen er mer spennende enn den først ser ut. Den flytter oppmerksomheten bakover i tidslinjen, til det punktet der politikk faktisk kan endre utfallet.
Det mest interessante med forslaget er ikke støtten. Det er signalet
En stat som sier: «Vi vil gjerne ha flere vekstselskaper i Norge», men samtidig bare møter gründere med seminarer, søknadsskjemaer og moralsk støtte, oppfører seg som en venn som hjelper deg å flytte ved å sende en lenke til en artikkel om ryggteknikk.
En stat som sier «vi skal kjøpe deg tid til å prøve, og vi skal tåle at mange forsøk mislykkes, fordi vi vet at noen vil lykkes» — sender et annet signal. Den sier at innovasjon er noe man er villig til å finansiere mens den fortsatt ser litt dum ut.
En stat som derimot sier: «Vi skal kjøpe deg tid til å prøve, og vi skal tåle at mange forsøk mislykkes, fordi vi vet at noen vil lykkes,» sender et annet signal. Den sier at innovasjon ikke bare er noe man feirer etter at den har skjedd. Den sier at innovasjon er noe man er villig til å finansiere mens den fortsatt ser litt dum ut.
Det er en viktig forskjell. For de fleste nye selskaper ser ganske dumme ut i starten. Det er nesten en del av metoden.
Hva burde Norge gjøre?
Ikke begynne med tre års fullskala nasjonal ordning fra første dag. Det ville være klassisk norsk overentusiasme i kombinasjon med komitétro. Begynn heller med en pilot.
En mulig modell kunne se slik ut:
Støtte gis i 12 til 24 måneder, med mulighet for forlengelse i særskilte tilfeller. Beløpet settes omtrent på nivå med dagpengelignende livsopphold. Ordningen rettes mot personer som ellers ville stått i eller nær dagpengesystemet, og som legger fram en vurderbar forretningsplan. Staten får en passiv, standardisert oppsiderett — ikke styring. Oppfølging skjer i enkle milepæler. Og hele ordningen evalueres etter tre år: hvor mange startet, hvor mange overlevde, hvor mange ansatte, hvor mye privat kapital ble mobilisert, og hvor stor tilbakebetaling kom til fellesskapet.
Det finnes allerede et grunnlag for å tenke slik. SSB viser at overlevelsen blant foretak fem år etter etablering ligger rundt 47,8 prosent for 2018-kohorten målt i 2023. Det betyr ikke at halvparten er store suksesser. Bare at det faktisk finnes en betydelig mengde selskaper som holder seg i live lenge nok til å skape verdier, arbeidsplasser og skattegrunnlag.
Og det er kanskje dette som bør sies tydeligst i den norske debatten, der vi så ofte later som om verdier er noe naturen leverer ferdig pakket i novemberregn:
De fleste skattebetalere begynte som et usikkert prosjekt. Noen betalte ingen skatt i det hele tatt i starten. Noen kostet staten penger. Noen sto et sted mellom arbeidsledighet og virksomhet og prøvde å få noe til å henge sammen. Det gjelder mennesker, og det gjelder selskaper.
Derfor kan en slik ordning også gi et svar på den gamle, litt matte påstanden om at gründere bare ber om særbehandling. Nei. Det mer interessante argumentet er at noen av dem, gitt nok tid, faktisk vil bli det samfunnet senere lever av.
Ikke alle. Ikke engang de fleste. Men noen.
Og det er nok.
For hvis Norge lager en ordning som gjør det mindre farlig å bygge noe nytt, vil vi sannsynligvis få mer innovasjon her hjemme. Flere forsøk. Flere små selskaper som blir mellomstore. Flere mellomstore som blir solide. Og blant dem vil noen etter hvert bli store nok til å betale betydelig selskapsskatt, arbeidsgiveravgift, utbytteskatt — og ja, for eiernes del, også formuesskatt. Hvor mange? Ingen vet. Men som arbeidshypotese er det ikke urimelig å tenke at en mindre andel av deltakerne, kanskje noen få prosent, over tid kan ende opp i nettopp den gruppen som i dag brukes som argument i hele debatten.
Den beste ironien: at staten hjalp fram morgendagens formueskatteytere ved først å kjøpe dem tid.
Det ville i så fall være den beste ironien: at staten hjalp fram morgendagens formueskatteytere ved først å kjøpe dem tid.
Det er en merkelig og ganske vakker tanke. Ikke fordi staten skal eie mer. Men fordi staten, for en gangs skyld, kunne nøye seg med å eie litt mindre skråsikkerhet — og litt mer framtid.
