Oljefondet må sette makt bak kravene

Hva er endret, og hva er fortsatt et forslag?

Den 25. august 2025 offentliggjorde Norges Bank at Caterpillar, fire israelske banker og et israelsk holdingselskap var utelukket etter tilrådinger fra Etikkrådet. Begrunnelsen var en uakseptabel risiko for at selskapene medvirker til alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig og konflikt (NBIM). USAs utenriksdepartement sa seg «svært bekymret» over beslutningen om Caterpillar, som det mente bygde på illegitime påstander mot selskapet og den israelske regjeringen (Reuters via Al Arabiya). Stortingets vedtak kom etter debatten som fulgte.

Stortinget vedtok 4. november 2025 at Etikkrådet skal stille tilrådinger om observasjon og utelukkelse i bero, og at Norges Bank ikke skal ta beslutninger etter retningslinjene for observasjon og utelukkelse, inntil et nytt etisk rammeverk er besluttet. Finansdepartementet fastsatte midlertidige retningslinjer 7. november. Produkt- og atferdskriteriene er videreført. Rådet overvåker fortsatt fondets investeringer og informerer banken om selskaper det identifiserer. Banken kan følge dem opp gjennom dialog, stemmegivning og eventuelle nedsalg innenfor forvaltningsmandatet (Finansdepartementet). Det er derfor upresist å si at hele Etikkrådet er stanset. Men i perioden offentliggjøres ikke rådets risikovurderinger (Etikkrådet), og offentligheten ser dermed mindre av arbeidet enn før.

Risikobaserte nedsalg er investeringsbeslutninger der fondets risiko og avkastning står sentralt, og de treffes innenfor rammene for hvor mye fondet kan avvike fra referanseindeksen (NBIM). De erstatter ikke en selvstendig etisk utelukkelsesordning.

Gjedrem-utvalget leverte NOU 2026:11 En ansvarlig, finansiell forvaltning til finansminister Jens Stoltenberg 15. oktober 2026. Innstillingen er enstemmig. Forslagene er på høring til 15. januar 2027. Regjeringen sier at den først vil konkludere når utredningen og høringssvarene er vurdert, og tar sikte på å legge fram vurderingene i en stortingsmelding våren 2027 (Finansdepartementet, høringssaken). Kritikken må derfor skille mellom den vedtatte pausen og mulige permanente endringer.

Hva Etikkrådet har vært godt for

Den tidligere ordningen hadde en viktig arbeidsdeling: Politiske myndigheter fastsatte grensene, Etikkrådet vurderte selskapene, og Norges Bank traff beslutningene. Rådet kunne anbefale utelukkelse, men solgte ikke aksjene selv. Etisk vurdering og økonomisk forvaltning fikk dermed ulike institusjonelle stemmer.

Etikkrådets tiårsoppsummering viser at Norges Bank utelukket 88 selskaper etter rådets anbefalinger fra 2015 til og med 2025. Selskapene kom fra 22 land. I samme periode ble 20 utelukkelser opphevet. Ordningen kunne altså revideres når grunnlaget endret seg. Både bankens beslutninger og rådets tilrådinger skulle offentliggjøres (Etikkrådet).

Verdien ligger også i denne offentligheten. En begrunnelse kan undersøkes av forskere, journalister, selskaper og organisasjoner. Uenighet blir synlig. Slik offentlighet gjør det vanskeligere både å skjule etisk unnfallenhet og å bruke enkeltsaker som politiske markeringer uten et konsistent grunnlag.

Etter vår vurdering er dette et godt institusjonelt vern: Forvalteren bør måtte forholde seg til en faglig vurdering som er utarbeidet uavhengig av forvalterens ansvar for risiko og avkastning.

Hva ordningen ikke løser

Etikkrådet er ingen garanti for at alle selskaper fondet eier, opptrer ansvarlig. Utelukkelser er ifølge fondsmeldingen begrenset til de groveste formene for etiske normbrudd, og retningslinjene er fremoverskuende: De gjelder risikoen for pågående eller fremtidige uakseptable forhold (Meld. St. 22 (2024–2025)). At et selskap får bli i fondet, betyr derfor ikke at virksomheten er vurdert som etisk forsvarlig.

Tre svakheter bør tas på alvor.

For det første viser listen over utelukkelser hvilke selskaper fondet har avstått fra å eie. Den dokumenterer ikke i seg selv bedre arbeidsforhold, mindre naturødeleggelse eller færre overgrep. Den etiske avstanden Norge oppnår, og virkningen for dem som rammes, må vurderes hver for seg.

For det andre er informasjonstilgangen skjev. Etikkrådet skriver at pressefriheten er blitt mer begrenset noen steder, og at sikkerhetsrisikoen for journalister, konsulenter og sivilsamfunnsorganisasjoner som gjør undersøkelser, har økt (Etikkrådet). En ordning må ikke utilsiktet behandle selskaper i lukkede samfunn mer fordelaktig fordi overgrepene der er vanskeligere å dokumentere. Samtidig må alvorlige konklusjoner bygge på etterprøvbare opplysninger og gi selskapene mulighet til å svare.

For det tredje må Etikkrådet selv tåle kontroll. Rådets prioriteringer, saksbehandlingstid, habilitet og faglige skjønn bør evalueres regelmessig og uavhengig. En sterkere rolle bør følges av bedre kapasitet innen menneskerettigheter, konfliktanalyse, teknologi og naturfag, og av tydeligere rapportering om hvilke risikoer rådet ikke rekker å undersøke.

Konklusjonen bør være å forbedre undersøkelsene og oppfølgingen, og å bevare den selvstendige vurderingen.

Hvorfor de nye forslagene gir grunn til uro

Utvalget foreslår at banken som hovedregel først skal prøve eierskapsutøvelse. Etikkrådet skal fortsatt vurdere risikoen for grove normbrudd, men ikke lenger tilrå virkemiddel. Norges Bank velger virkemidlene og har ansvaret for alle vedtak. Observasjon bortfaller som virkemiddel. Fører eierskapsutøvelsen ikke fram, eller er det ikke realistiske utsikter til at den vil føre fram innen rimelig tid, skal banken utelukke selskapet, med mindre utelukkelse vil begrense fondets mulighet til å være et bredt spredt, globalt fond. Hensynet til spredning av risiko kan dermed få avgjørende vekt i valget av virkemiddel. Utvalget understreker at vurderingen av hvor alvorlig normbruddet er, ikke endres av dette. Rådet skal fortsatt være faglig uavhengig. Utvalget begrunner arbeidsdelingen med at banken har helhetsansvaret for forvaltningen og bør vurdere virkemidlene samlet.

Innsyn i rådets risikovurderinger skal kunne utsettes når det er nødvendig for å hindre skade på fondets økonomiske interesser eller på bankens mulighet til å ivareta de etiske forpliktelsene. Meroffentlighet skal vurderes, og avslag kan påklages til Finansdepartementet. Når selskaper utelukkes, skal beslutningen og begrunnelsen fortsatt offentliggjøres. Det finnes gode grunner til en viss utsettelse: Tidlig offentlighet kan svekke dialogen med selskapet og gjøre et nedsalg dyrere.

Utvalget foreslår også at kjernevåpenkriteriet ikke skal gjelde produsenter hjemmehørende i stater som både er kjernevåpenstater etter ikkespredningsavtalen og NATO-allierte. I praksis gjelder det USA, Storbritannia og Frankrike. De tre er blant de fem statene ikkespredningsavtalen anerkjenner som kjernevåpenstater, og utvalget begrunner unntaket med at Norge er avhengig av de alliertes atomparaply. Kriteriet om salg av våpen til stater som bruker dem i alvorlige og systematiske brudd på folkerettens regler for krigføring, foreslås fjernet, fordi verken banken eller rådet skal vurdere andre staters atferd. Kriteriet om alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig og konflikt beholdes, og kriteriet om våpensalg til stater under sanksjoner utvides til alle stater som er omfattet av en våpenembargo Norge har sluttet seg til (NOU 2026:11, kap. 1 og forslaget til retningslinjer).

Vår vurdering er at kombinasjonen kan svekke både den etiske grensen og offentlighetens mulighet til å kontrollere den. Hvis hensynet til et bredt spredt fond kan begrunne fortsatt eierskap, bør nettopp den avveiningen kunne etterprøves. Et alliansebasert unntak reiser dessuten et prinsipielt spørsmål om likebehandling: Den samme produksjonen vurderes ulikt etter hvilken stat selskapet hører hjemme i. Atomparaplyen er et reelt argument: Norge bygger sin sikkerhet på den samme avskrekkingen. Unntaket er likevel et sikkerhetspolitisk valg. Det bør Stortinget treffe åpent, som et uttrykkelig unntak med egen begrunnelse og synlige konsekvenser.

Regjeringens og utvalgets bekymring for fondets økonomiske bæreevne må likevel tas på alvor. Den har også en etisk side: Et bredt fond skal forvalte fellesskapets formue over lang tid, til velferd for nåværende og fremtidige generasjoner. Store avvik fra verdensmarkedet kan endre risiko og avkastning. Komplekse verdikjeder gjør også vurderingen av selskapers bidrag til overgrep krevende.

Disse hensynene tilsier presise kriterier, konsekvensanalyser og demokratisk forankring. Stortinget bør ta ansvaret for de etiske grensene og kostnadene ved dem. Forvalteren bør ikke sitte alene med et skjønn som kan gjøre grensene betinget av hvor kostbare de er å håndheve.

Mer aktivt eierskap må kunne vise til resultater

Oljefondet er allerede en aktiv eier. NBIM rapporterer 3 198 møter med 1 341 selskaper i 2025. I 1 498 av dem, med 815 selskaper, ble selskapsstyring og bærekraft tatt opp. Fondet bruker stemmegivning, styredialog og oppfølging av selskapsrisiko. Det finnes også eksempler på at dialog har endt med utelukkelse: Hovedstyret satte i gang eierskapsdialog med Bolloré og Compagnie de l’Odet i 2024, og besluttet i 2025 å utelukke selskapene på grunnlag av Etikkrådets tilråding om utelukkelse på grunn av alvorlige menneskerettighetsbrudd (NBIM).

Utfordringen er å dokumentere virkningen. I fondets egen analyse av klimadialog fra oktober 2025 satte 17 prosent av de 59 selskapene som ble fulgt opp, mål om netto nullutslipp etter at dialogen startet, mot 7 prosent i en sammenlignbar kontrollgruppe. Ulike avgrensninger av en annen kontrollgruppe ga mellom 2 og 16 prosent. NBIM skriver selv at virkningen av fondets innsats ikke kan skilles sikkert fra virkningen av regulering, andre investorers innsats og konkurransen i markedet, og at datagrunnlaget ennå ikke tillater sikre konklusjoner om virkningen på utslipp (NBIM).

Rapporteringen bør derfor svare på tre spørsmål: Hva gjorde fondet? Hva endret selskapet? Hva ble faktisk bedre for mennesker og miljø? Det må også være lov å konkludere med at virkningen er usikker, eller at forsøket mislyktes.

Tre veier videre

De tre tilnærmingene nedenfor har ulike tyngdepunkter og kan kombineres. De er forslag til en sterkere ordning.

1. Forpliktende eierskap med en uavhengig etisk grense

Etikkrådet bør få tilbake retten til å anbefale observasjon og utelukkelse. Norges Bank bør gjennomføre eierskapsarbeidet og velge virkemidler, med plikt til å begrunne hvordan alvorlige saker følges opp.

Hver prioritert sak bør ha konkrete krav til forbedring, en frist tilpasset skadens alvor og en plan for hva som skjer dersom fremgangen uteblir. Banken bør kunne gå fra styredialog til motstemmer ved styrevalg, aksjonærforslag, nedsalg og etisk utelukkelse. Tiltakene må tilpasses den enkelte saken og gjeldende regelverk.

Fortsatt eierskap ved alvorlige normbrudd bør kreve en etterprøvbar begrunnelse for at påvirkning kan redusere skaden innen forsvarlig tid. Ved uakseptabel risiko for særlig alvorlig eller uopprettelig skade må banken kunne gå direkte til uttrekk. En fast dialogperiode må ikke gi rom for at overgrepene fortsetter. OECDs veileder for institusjonelle investorer legger vekt på skadens alvor, investorens innflytelse og utfallet av tidligere påvirkningsforsøk når et investeringsforhold vurderes avsluttet: Jo mer alvorlig skaden er, desto raskere må investoren se endring (OECD, s. 39–40).

Styrken er en tydelig sammenheng mellom krav og konsekvenser. Begrensningen er at fondet som minoritetseier ikke kan garantere gjennomslag. Å gjenopprette tilrådingsfunksjonen og innføre bindende regler for oppfølging krever politiske endringer i rammeverket.

2. Systematisk eierskap for demokratiske spilleregler og rettigheter

Fondet bør prioritere gjennomgående problemer i utsatte bransjer. Et slikt program kan stille krav om åpenhet rundt politisk finansiering og lobbyvirksomhet, vern av organisasjonsfrihet og strengere kontroll med teknologi som kan brukes til undertrykking.

Demokratihensynet må knyttes til selskapers handlinger og grunnleggende rettigheter. Det bør innebære krav om ansvarlig håndtering av overvåkingsteknologi, vern av ytringsfrihet og beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere. Fondet bør vurdere risiko for skade og undertrykking etter offentlig fastsatte kriterier. En slik praksis må samtidig beskytte legitim politisk uenighet.

For åpenhet om politisk påvirkning finnes allerede et faglig grunnlag. NBIM forventer at styret har oversikt over selskapets politiske påvirkning, at selskapet er åpent om den, og at det vurderer og retter opp avvik mellom påvirkningen og egne uttalte verdier og mål (NBIM).

Norge bør gjøre oppfølgingen mer forpliktende og systematisk. Fondet kan samarbeide med andre investorer om kunnskap, standarder og selskapsdialog, og ta egne stemme- og investeringsbeslutninger. Bransjeprogrammer bør ha synlige mål og rapportere samlet fremgang, slik at ett selskaps forbedring ikke skjuler at problemet flyttes videre.

Styrken er at fondet kan rette innsatsen mot praksis som går igjen i mange selskaper. Begrensningen er faren for uklare eller partipolitiske demokratikrav. Et selvstendig oppdrag om å fremme politiske mål også på bekostning av forventet avkastning må vedtas uttrykkelig gjennom mandatet.

3. Aktivt eierskap i en rettferdig omstilling

Fondet bør bruke investeringer og eierskap til å støtte lønnsom omstilling som kan dokumenteres. Det har allerede adgang til å investere i unotert fornybar energiinfrastruktur, som utgjorde 0,4 prosent av fondet ved utgangen av 2025. I 2025 kjøpte fondet seg inn i havvindprosjektene Thor i Danmark og Nordseecluster i Tyskland, og i TenneT Germany, fondets første investering i strømnett (NBIMs årsrapport 2025).

En mer målrettet praksis bør undersøke hva kapitalen faktisk bidrar til: Fører investeringen til ny kapasitet, raskere omstilling eller bedre teknologi? Kjøp av eksisterende aksjer og anlegg gir ikke i seg selv grunnlag for å hevde at fondet har skapt en tilsvarende klimaeffekt. Virkningen må begrunnes og undersøkes.

Eierkravene bør samtidig omfatte arbeidsvilkår, naturhensyn og rettighetene til urfolk og lokalsamfunn. Berørte grupper bør få innflytelse før viktige beslutninger, og tilgang til en trygg, uavhengig klagekanal. Fondet bør kreve at selskaper retter opp skade de har forårsaket eller bidratt til. NBIMs egne menneskerettighetsforventninger sier allerede at selskaper bør bidra til å rette opp slik skade, og at sårbare grupper bør trekkes inn i dialogen (NBIM).

Styrken er muligheten til å kombinere kapital, konkrete eierkrav og målbar omstilling. Begrensningen er prosjekt- og gjennomføringsrisiko og vanskelige avveininger mellom klima, natur og rettigheter. Investeringene må tilfredsstille fondets finansielle krav. Dersom Stortinget ønsker å akseptere lavere forventet avkastning for særskilte samfunnsmål, må dette vedtas åpent, med klare rammer og synlige kostnader.

Forslag til prinsipper

Et sterkere rammeverk kan bygge på følgende prinsipper:

1. Et uavhengig etisk minstemål. Stortinget fastsetter grensene. Etikkrådet vurderer risiko for normbrudd uten å tilpasse konklusjonen til selskapets lønnsomhet. Norges Bank begrunner virkemidlene og står til ansvar for oppfølgingen.

2. Samme kriterier for alle selskaper. Størrelse, nasjonalitet og allianseforhold skal ikke gi fritak fra vedtatte etiske minstekrav. Endringer i kriteriene må behandles åpent og anvendes konsistent.

3. Skadens alvor bestemmer tempoet. Risiko for omfattende eller uopprettelig skade krever rask reaksjon. I krig og konflikt bør kravene til undersøkelser og oppfølging skjerpes.

4. Dialog med mål, frister og konsekvenser. Fortsatt eierskap ved alvorlige problemer må kunne forsvares med en troverdig plan for forbedring. Manglende fremgang skal få følger.

5. Åpenhet som hovedregel. Offentligheten bør kunne se de etiske vurderingene, kravene og hovedgrunnene til fortsatt eierskap eller uttrekk. Unntak må begrunnes konkret, avgrenses og prøves på nytt. Kilder og utsatte mennesker må beskyttes.

6. Rett til å bli hørt. Selskaper skal få svare på alvorlige funn. Arbeidstakere, urfolk og andre berørte skal ha reell adgang til å gi informasjon og klage, med vern mot gjengjeldelse.

7. Virkning må undersøkes. Rapporter skal skille mellom møter og tiltak, endret selskapspraksis og faktisk bedring. Usikkerhet, mislykkede forsøk og mulige skadevirkninger ved uttrekk skal fremgå.

8. Demokratisk ansvar for målkonfliktene. Politiske myndigheter må avklare forholdet mellom finansielle mål og etiske grenser. Forvaltningen skal rapportere om kostnader, risiko og resultater, og vurderes av uavhengige fagmiljøer.

En retning Norge bør velge

Den første modellen bør være fundamentet: et uavhengig Etikkråd og et eierskap som forplikter. Den andre bør gi retning til arbeidet på tvers av selskaper. Den tredje kan gjøre omstillingsinvesteringene mer målrettede og gi berørte mennesker større innflytelse. Kravene til rettigheter og etterprøvbarhet må gjelde i hele porteføljen.

Norge bør bruke høringen til å kreve gjenopprettet tilrådingsmyndighet, offentlig begrunnelse for oppfølgingen av alvorlige saker og en uavhengig evaluering av resultatene. Rådet og banken trenger kapasitet til å følge opp kravene, og Stortinget må kunne kontrollere at arbeidsdelingen fungerer.

Etikkrådets verdi ligger i at det kan trekke konklusjoner som er ubehagelige for forvalteren. Oljefondets styrke ligger i evnen til å opptre langsiktig. Sammen bør disse egenskapene gjøre Norge til en mer krevende og ansvarlig eier, også når selskapene er store og valgene koster.