Vennskapets pris

Soning gir ingen rett til adgang

En del av debatten har vært organisert rundt formuleringen «kontakt med en dømt sexforbryter». Den rommer en moralsk selvfølgelighet som fortjener å bli undersøkt. Også mennesker som har begått alvorlige forbrytelser, må kunne ha et sosialt liv etter soning. Et samfunn som tror på rehabilitering, kan vanskelig gjøre enhver senere omgang med en straffedømt til et selvstendig moralsk lovbrudd.

Samtidig gir soning ingen rett til tillit, prestisje eller adgang til makt. Den fritar heller ikke omgivelsene fra å undersøke varsler, vurdere risiko eller ta ansvar for hva deres støtte kan bidra til. Å hjelpe noen tilbake til et alminnelig liv er noe annet enn å gi vedkommende en plass i samfunnets mest innflytelsesrike nettverk.

Epsteins egen straffehistorie gjør dessuten fortellingen om en mann som hadde gjort opp for seg, utilstrekkelig. Det amerikanske justisdepartementets interne gjennomgang fra november 2020 konkluderte med at den føderale statsadvokaten Alexander Acosta utøvde dårlig skjønn da den føderale etterforskningen ble avsluttet med en avtale om ikke å straffeforfølge Epstein, og at ofrene ikke ble behandlet med den åpenhet og følsomhet departementet forventer. Gjennomgangen fant likevel ikke tjenesteforsømmelse etter departementets faglige regler. Oppgjøret med forbrytelsene hadde altså selv alvorlige mangler. (Det amerikanske justisdepartementet)

Likevel er det nødvendig å holde fast ved skillet: Bekjentskap beviser verken medvirkning til overgrep eller korrupsjon. Ansvar må knyttes til handlinger, kunnskap og konkrete bindinger. Nettopp derfor bør undersøkelsen gå lenger enn spørsmålet om hvem som satt ved samme bord.

Hva posisjonen er verdt

For en person i en betrodd posisjon er det et grunnleggende spørsmål hva vedkommende egentlig har å tilby en rik venn. En kongelig bringer med seg institusjonens anseelse. En diplomat har forbindelser og adgang. En internasjonal leder kan introdusere mennesker som ellers aldri ville møttes. Disse verdiene følger stillingen, selv når samværet oppleves privat.

Her ligger en særlig fristelse: Å forstå interessen som en anerkjennelse av ens person, og overse hvor mye av interessen som kan skyldes posisjonen. Vennskapet kan føles oppriktig for begge parter og samtidig ha en politisk eller økonomisk funksjon. Det behøver aldri å bli formulert en bestilling. Takknemlighet, lojalitet og fortrolighet kan oppstå lenge før noen ber om en tjeneste.

De norske sporene

Kronprinsesse Mette-Marits forbindelse til Epstein illustrerer hvorfor denne forskjellen betyr noe. Kongehuset har opplyst at hun ikke har mottatt penger fra ham, verken privat eller til fond og stiftelser hun har vært involvert i. Det har samtidig bekreftet at hun bodde fire dager i hans hus i Palm Beach i januar 2013, og at hun tok imot enkelte tjenester. Hun har beklaget vennskapet og sagt at hun aldri ville hatt noe med ham å gjøre dersom hun hadde vært klar over alvoret i hans kriminelle handlinger. Dette gir ikke grunnlag for å slå fast at hun var kjøpt. Det gjør det relevant å undersøke hva forbindelsen ga Epstein av sosial anerkjennelse. (Kongehusets svar om Epstein-saken, NRK, februar 2026)

Når en person med kongelig status omgås noen, kan omgivelsene oppfatte det som et tegn på at vedkommende er til å stole på. Den virkningen forsvinner ikke fordi kontakten omtales som privat. Institusjonens prestisje blir med inn i rommet.

For Terje Rød-Larsen finnes det også dokumenterte økonomiske forbindelser. Utenriksdepartementet opplyser at International Peace Institute, som han ledet fra 2005 til 2020, hadde fått donasjoner fra stiftelser tilknyttet Epstein, og at Rød-Larsen hadde fått private lån fra Epstein. Samtidig mottok IPI norsk offentlig støtte, til sammen over 130 millioner kroner fra 1997 til 2018, og var en møteplass rundt FN. Her møttes personlige økonomiske interesser, institusjonell finansiering og diplomatisk adgang. (Utenriksdepartementets oversikt)

Økokrim har siktet Mona Juul for grov korrupsjon i forbindelse med hennes stillinger i Utenriksdepartementet, og Rød-Larsen for medvirkning til grov korrupsjon. Siktelser er ikke dommer. Rød-Larsens forsvarer har sagt at han avviser straffskyld, og Juuls forsvarer har sagt at hun ikke kjenner seg igjen i siktelsen. Påstander om hjelp som kan ha muliggjort overgrep, må undersøkes på sitt eget faktiske grunnlag; korrupsjonssiktelsen dokumenterer ikke slik medvirkning. (Økokrim, E24 om forsvarernes uttalelser)

Korrupsjonssporet er dermed allerede en del av saken. Det ville være uriktig å hevde at offentligheten bare har interessert seg for seksualforbryteren. Striden gjelder også hvor langt den politiske undersøkelsen skal gå.

Under kontrollhøringen 30. september advarte statsminister Jonas Gahr Støre mot «at det trekkes generelle slutninger fra enkeltsaker uten at det er dekning for det». Han avviste at én eller noen få personers handlinger ga dekning for å bruke ord som «ukultur» om utenrikstjenesten. Samtidig viste han til at opplysningene fra Epstein-dokumentene følges opp gjennom høringen, den uavhengige granskingen Stortinget har satt i gang, og Økokrims etterforskning mot tre personer. (Statsministerens innledning)

Advarselen mot kollektiv skyld er rimelig. Men institusjonelle spørsmål kan ikke avvises med henvisning til at de fleste ansatte gjør en hederlig jobb. Vi må også undersøke hvilke personer som får særskilt tillit, hvilke forbindelser som behandles som verdifulle, og om kontrollen blir svakere når noen regnes som uunnværlige.

Davos og den privilegerte tilgangen

Det er her Børge Brendes avgang blir interessant.

Brende gikk 26. februar 2026 av som president og administrerende direktør i World Economic Forum, etter at det var kjent at han hadde deltatt på tre forretningsmiddager med Epstein i 2018 og 2019 og utvekslet noen e-poster og tekstmeldinger med ham. Han har sagt at han ikke kjente til Epsteins fortid og kriminelle virksomhet. Ifølge forumets styreledere, André Hoffmann og Larry Fink, fant en uavhengig gjennomgang ingen ytterligere bekymringsfulle forhold utover det som allerede var kjent. (Reuters, Al Jazeera)

Avgangen kan forsvares som et spørsmål om dømmekraft og tillit. En leder som arbeider med å knytte mennesker sammen, har et særlig ansvar for å vurdere forbindelsene han etablerer. Men avgangen besvarer ikke spørsmålet om hva slags forbindelser organisasjonen ellers er satt til å fremme.

WEF beskriver selv hvordan selskaper i partnerprogrammet får «privileged access» til forumets nettverk og eksperter, og hvordan strategiske partnere deltar i å forme dagsordener på bransjenivå, regionalt og globalt. Privilegert tilgang er organisasjonens egen beskrivelse av et tilbud til utvalgte selskaper. (WEFs presentasjon av partnerskapet)

Dermed treffer spørsmålet om hykleri noe vesentlig. Dersom nærheten mellom rikdom og politisk makt er en del av det Davos legger til rette for, kan ikke nærheten alene forklare hvorfor Brendes forbindelse ble uakseptabel. Grensen må ligge i hvem han knyttet seg til, hva han burde ha undersøkt, og hvordan kontakten ble håndtert.

Det er en relevant grense. Men den lar et større demokratisk problem stå åpent: Hvor mye adgang og innflytelse bør økonomisk makt gi, også når pengenes eier har et plettfritt rulleblad?

Næringslivsledere har kunnskap politikere trenger. Internasjonalt samarbeid krever møter mellom mennesker med ulike roller og interesser. Det avgjørende er hvordan tilgangen fordeles, hva som foregår under møtene, og hvilke muligheter offentligheten har til å kontrollere forbindelsene. Når noen får varig nærhet til beslutningstakere, kan deres interesser bli fortrolige og selvfølgelige, mens andres forblir abstrakte.

Påvirkning begynner før en beslutning blir tatt. Den kan ligge i hvem som får forklare problemet, hvem som får definere alternativene, og hvem som kan ringe etter at konferansen er over.

London og Cambridge

De europeiske og amerikanske sporene viser forskjellige sider av dette.

I Storbritannia åpnet Metropolitan Police i februar etterforskning av Peter Mandelson for mistanke om tjenesteforsømmelse i offentlig verv. Etterforskningen gjelder om han som minister under finanskrisen ga Epstein fortrolig og markedssensitiv informasjon, blant annet om økonomiske tiltak. Han ble pågrepet 23. februar og løslatt samme døgn, uten at det er tatt ut tiltale. Han har avvist å ha gjort noe galt. Mistankene må bevises, men spørsmålet gjelder en konkret mulig overføring av verdier fra offentlig verv til privat forbindelse. (NPR om etterforskningen, Al Jazeera om pågripelsen)

I USA viste MITs egen gjennomgang at universitetet hadde mottatt ni donasjoner fra Epstein etter dommen i 2008, til sammen 750 000 dollar. Tre av universitetets visepresidenter godtok gavene i 2013 på betingelse av at de forble relativt små og ikke ble offentliggjort, blant annet for at Epstein ikke skulle kunne bruke dem til å hvitvaske omdømmet sitt eller få innflytelse ved MIT. (MITs gjennomgang)

Det siste eksemplet er særlig avslørende. Institusjonen så faren ved forbindelsen, men ønsket likevel pengene. Den forsøkte å kontrollere forholdets synlighet. Slik kan en diskusjon om uavhengighet forskyves til et spørsmål om omdømmerisiko.

Et oppgjør som varer

De norske forbindelsene må undersøkes med samme presisjon. Hvem mottok hva? Hvilken adgang ble gitt? Ble offentlige ressurser, informasjon eller institusjonell anseelse stilt til rådighet? Hvilke varsler kom, og hvordan ble de behandlet? Slike spørsmål kan skille vennskap fra interessebindinger og interessebindinger fra lovbrudd.

De kan også gi et mer varig oppgjør. Offentlige representanter bør tåle innsyn i vesentlige gaver, reiser og bindinger. Institusjoner bør undersøke hva giverne får tilbake. Politikere som deltar i eksklusive nettverk, bør kunne forklare hvilke interesser de representerer, og hvordan kontakten kan etterprøves.

Overgrepene gjør disse spørsmålene akutte. Ofrenes historier viser hva som kan stå på spill når mennesker med penger og anseelse slipper kritiske spørsmål. Et oppgjør som bare fordeler skam mellom kjente navn, risikerer å la betingelsene for slik beskyttelse bestå.

Brende kunne gå av, mens Davos fortsatte å tilby privilegert tilgang. Det gjør ikke avgangen urimelig. Det viser hvor begrenset den er som svar.

Hvis det eneste vi endrer, er hvilke rikfolk de mektige kan pleie uten å tape ansikt, har vi laget bedre regler for omdømme. Demokratisk uavhengighet krever mer.