Barcode: silhuetten som venter på et nabolag

Strekkoden

I det meste av etterkrigstiden var Bjørvika et sted man kjørte gjennom. Havneareal, sporområde og trafikkmaskinen Bispelokket lå mellom Gamlebyen og sjøen. Da E18 ble lagt i senketunnel under bukta og Bjørvikatunnelen åpnet i 2010, ble Bispelokket overflødig. Det ble stengt i 2011 og revet i 2011–2012.

Planen for tomtene mellom jernbanesporene og den nye hovedgata var lagt lenge før. I 2003 vant det nederlandske kontoret MVRDV, sammen med DARK arkitekter og a-lab, konkurransen om en plan for Oslo S Utviklings tomter i Bjørvika. Grepet var lett å forklare: smale, frittstående høyhus med mellomrom, slik at rekken sett ovenfra skulle ligne en strekkode. Planen styrte høyde og bredde for hvert bygg og en minstebredde på passasjene. Innenfor disse reglene skulle forskjellige arkitekter tegne hvert sitt bygg.

Motstanden kom raskt. I 2006 skrev 30 000 mennesker under mot prosjektet, og ifølge Nordregios oppsummering av debatten viste en måling at 71 prosent var imot og 10 prosent for. Motstanderne kalte rekken «muren» og «skyteskårene». En beboergruppe la fram et alternativ: utvid tomta og bygg over jernbanesporene, så kan byggene holdes under 25 meter og åtte etasjer. I februar 2008 vedtok bystyret planen med 5–6 prosent mindre gulvareal og noe lavere høyder mot øst.

Da vedtaket kom, sto det første bygget allerede ferdig: a-labs bygg for PwC i Dronning Eufemias gate 8 ble fullført i 2007. Det siste ble ferdig i 2017. Utbyggeren teller tolv bygg, tegnet av a-lab, Solheim + Jacobsen, Snøhetta, DARK, MAD, MVRDV og Lund Hagem. Det høyeste er 67 meter. Det smaleste, MAD-bygget, er sju og en halv meter bredt.

Det rekken fikk til

Det sterkeste argumentet for Barcode gjaldt hvor arbeidsplassene skulle ligge. Ellen de Vibe, som ledet Plan- og bygningsetaten, sa til Nordregio i 2009 at man selvsagt ikke trenger å bygge høyt for å uttrykke modernitet. Hun begrunnet tettheten med Bjørvikas beliggenhet ved kollektivtrafikken. Rekken ligger vegg i vegg med Oslo S, landets største jernbanestasjon. Erling Dokk Holm, som forsvarte Barcode i Aftenposten i 2018, hevdet at en ny arbeidsplass i Bjørvika gir rundt en femtedel av CO₂-utslippet til en gjennomsnittlig arbeidsplass i Oslo. Tallet er hans, men retningen er ikke kontroversiell: ti tusen arbeidsplasser ved landets største togstasjon gir færre bilreiser enn ti tusen arbeidsplasser ved en avkjørsel.

Det andre argumentet er variasjonen. Barcode fordelte 150 000 kvadratmeter kontor på tolv smale bygg med ulik høyde, bredde og materialbruk. Erling Lae, byrådsleder da planen ble vedtatt, kalte resultatet et rekkverk heller enn et massivt gjerde. Variasjonen har sine motstandere. Ulf Grønvold skrev i Aftenposten i 2018 at «Dette er ikke fellesskapets symbolbygg», og gjenga svaret han fikk fra den britiske arkitekten Peter St John: at han var forbauset over at en så rik nasjon som Norge kunne bygge noe så vulgært. Dokk Holm svarte at det er nettopp de ulike fasadene og høydene som gir den mangfoldigheten folk setter pris på i byer. Den estetiske striden er uavgjort, og den kommer til å forbli det. Det som kan avgjøres, er hva rekken gjør for den som går der.

Det tredje er gata. Senketunnelen ga plass til Dronning Eufemias gate, som åpnet i etapper i 2014 og 2015. Den er om lag 43 meter bred, har brede fortau og mer enn 300 trær av 57 treslag, og den har hatt trikk i hele lengden siden oktober 2020. Gata hører til hele Bjørvika. Barcode gir den veggen på nordsiden. Oslo lot i femti år motorveien gå langs sjøkanten. Gata er det tydeligste bruddet med den tiden.

Bakken

Problemet begynner der fotgjengeren står, og det har endret seg over tid.

Rolf Rolid i Plan- og bygningsetaten, som har arbeidet med fjordbyen siden 2003, sa til kommunens magasin Byplan i 2019 at Barcode i de første årene ble et symbol på et forretningsstrøk som var «hektisk om dagen og folketomt og dødt etter stengetid». Han mente at den perioden var over. Det er belegg for ham. Utbyggeren oppgir 12 000 kvadratmeter handel og service i rekken. Det er restauranter og treningssentre der, en dagligvarebutikk i Dronning Eufemias gate 38 som holder åpent til elleve om kvelden seks dager i uka, og siden 2017 en kommunal barnehage for 51 barn i første etasje i et av boligtårnene.

Det store regnestykket er likevel uendret. Ti tusen arbeidsplasser og 397 boliger gir et strøk som lever på kontortid. De som bor der, er for få til å bære gata alene om kvelden og i helgene. Planen hadde et mål for dette. Reguleringsbestemmelsene fra 2003 krevde at minst 20 prosent av arealet i de fire Barcode-feltene skulle være boliger, så sant miljøkravene kunne oppfylles, og at boligene skulle samles i de to midterste feltene. Vi har ikke funnet et arealregnskap som viser om den ferdige rekken innfridde kravet, og bestemmelsene for feltene ble endret i 2008. Moxnes kalte i 2013 Bjørvika en «kaksebydel» uten barnefamilier. Det er en politikers spissformulering. En student som bodde i området, var mer nøktern da Byplan spurte henne i 2019: «Å komme inn på boligmarkedet som ung, er nesten umulig uten hjelp.» Vi har ikke funnet prisstatistikk for Barcode-leilighetene, og vi lar påstanden om prisnivået stå som det den er: et inntrykk mange deler.

Forskningen har sett på et annet ledd. Bengt Andersen og Per Gunnar Røe undersøkte hvordan Barcode ble tegnet, og publiserte resultatet i European Urban and Regional Studies i 2016. Arkitektene hadde, skriver de, i liten grad tatt hensyn til den sosiale, kulturelle og økonomiske sammenhengen prosjektet skulle inn i, og rettet oppmerksomheten mot spektakulær arkitektur og spennende byrom. Konklusjonen deres er at Barcode av den grunn ikke vil bidra til en rettferdig by. Jonny Aspen ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo brukte samme år som Moxnes uttrykket «zombie-urbanisme» om fjordbyen. «Mange av disse områdene brukes for å profilere byen, ikke primært for befolkningen selv», sa han til forskning.no.

Kritikken må avgrenses ærlig. Barcode var aldri ment å romme hele Bjørvikas hverdagsliv. Planen la de offentlige institusjonene langs sjøen: Operaen, Munchmuseet og hovedbiblioteket Deichman, som åpnet i 2020 noen hundre meter unna. Rekken fikk rollen som næringsbelte mot jernbanen. Et kvartal trenger ikke sitt eget bibliotek for å fungere.

Skolen viser hvor ansvaret ligger. I stortingsmeldingen om utviklingen av Bjørvika fra 2002 heter det at den sosiale infrastrukturen som måtte bli bygget ut i området, «forutsettes dekket fullt ut av Oslo Kommune». I 2019 sa Rolid at skolen så ut til å stå klar til skolestart i 2023. I 2026 sendte kommunen navneforslag på høring. Skolen skal etter planen åpne høsten 2028 i Sørengkaia 30, med plass til om lag 750 elever. Det er tjueen år etter at det første Barcode-bygget sto ferdig. Den forsinkelsen kan ikke legges på arkitektene eller utbyggeren. Den sier noe om hvor lenge et område kan leve med arbeidsplasser og restauranter før kommunen leverer det som får barnefamilier til å bli.

Sola står lavt

Skygge er en av de første innvendingene mot høyhus i en by så langt nord. Her lar den seg regne på.

Oslo ligger på nesten 60 grader nord. Ved lokal solmiddag på vintersolverv står sola 6,7 grader over horisonten. Et bygg på 67 meter kaster da en skygge på om lag 575 meter, lengre enn hele rekken. Ved jevndøgn er skyggen 116 meter, ved sommersolverv 50.

Skyggen faller nordover. Barcode står på nordsiden av Dronning Eufemias gate, med ryggen mot jernbanesporene, og fortauene på gatesiden ligger mot sør. Rundt middag er det sporområdet bak rekken som får skyggen. Planleggerne regnet med det: reguleringsplanen fra 2003 påla at volumene på nordsiden, ved siden av tårnene, skulle utformes slik at slagskyggen innover sporområdet tilsvarte en gesims på gjennomsnittlig kote +44 meter. Ved jevndøgn blir den stort sett liggende der. Midtvinters rekker den over sporene og et godt stykke inn i bebyggelsen på den andre siden, men da står sola så lavt at også fire-fem etasjers gårder kaster skygger på over hundre meter. Prisen for høyden betales altså nord for rekken, av bebyggelsen bak sporene, og mest i de månedene da det er minst sol å miste. Regnestykket sier ikke hvor mange soltimer hver del av gata får, eller hvor lyst det er i passasjene.

Mellomrommene er en annen sak. Reguleringsplanen fra 2003 krevde «åpne gangpassasjer gjennom kvartalene», men vi har ikke funnet en minstebredde i bestemmelsene. Fra fjorden ser åpningene ut som lysspalter. For den som går gjennom, er det et smalt rom mellom vegger som på det høyeste rager 67 meter.

Og det er her vinden kommer inn, med et paradoks som sjelden blir nevnt. Miljøoppfølgingsprogrammet for Bjørvika satte tre mål for lokalklimaet. Det første var at forurenset luft fra bydelene rundt skulle luftes ut ved at «de planlagte nord-sørgående gater og byrom holdes åpne og fri for hindringer som kan bremse utluftingen». Det tredje var at kastevinder ikke skulle være «til sjenanse i og langs soner hvor fotgjengere og syklister ferdes». Gatene og byrommene ble lagt i den retningen den fremherskende vinden blåser. Planen skulle lede vinden gjennom bydelen og samtidig skåne dem som gikk der. Miljørapporten fra 2012 erkjenner spenningen: noen steder er det behov for å bremse luftstrømmene lokalt, «i sær i byrom/gater som skjærer gjennom OperaKvarteret», som er utbyggerens navn på Barcode-feltet.

Kravet om dokumentasjon lå i planen fra starten. Reguleringsbestemmelsene fra 2003 sier at virkningene på lokalklimaet skal «utredes og dokumenteres» for alle tiltak, og for de to vestligste feltene krevde de en lokalklimastudie «med 3D-simulering av vind rundt høyhus over kote +51 meter». Ifølge miljørapporten for Bjørvika fra 2012 ble det gjort vindsimuleringer for alle byggene i rekken i forbindelse med rammesøknadene, og vindskjermer ble plassert etter dem. Arkitekt Hanne Jonassen hadde advart i Teknisk Ukeblad i 2008 om at byggene «står som lameller der vinden presses gjennom». Hvem som fikk rett, vet vi ikke. Vi har ikke funnet publiserte resultater fra simuleringene eller målinger fra de ferdige passasjene. En bydel som bygget planen sin rundt vindretningen, burde kunne vise hva vinden gjør der i dag.

Mur eller rekkverk

«Problemet er at høyhusrekken bryter forbindelsen mellom byen bak og fjorden», sa Moxnes i 2013. Han mente at den også bryter siktlinjen fra Grønland mot Akershus festning.

Dokk Holm mente det motsatte: at mellomrommene slipper lys gjennom og gir Oslo S, Schweigaards gate og Grønland utsikt mot vannet. Begge beskriver noe virkelig, og forskjellen ligger i hvor man står. Laes rekkverk holder bare fra én vinkel. Spaltene er smale og høye. Man ser gjennom rekken når man står rett foran en åpning. Fra skrå vinkel lukker spaltene seg, og rekken blir en vegg. Motstandernes ord «skyteskårene» var mer presist enn de fikk æren for.

Den fysiske barrieren var der før Barcode. Mellom Grønland og sjøen ligger sporområdet til Oslo S, og man krysser det i dag til fots på Akrobaten, gangbroen på 206 meter som åpnet i 2011. Sporene stengte for fotgjengere, men slapp gjennom lys og himmel. Barcode gjorde den flate barrieren høy.

Her fortjener motstanderne mer rettferdighet enn debatten ga dem. Beboeralternativet fra 2006 handlet om mer enn høyde. Det foreslo å bygge over sporene, altså å gjøre noe med selve barrieren som skiller Grønland fra fjorden. Å bygge over sporene inn mot Oslo S ville vært dyrt og teknisk krevende, og alternativet ble ikke valgt. Vi har ikke funnet en samlet begrunnelse for hvorfor. Resultatet er at forbindelsen fra byen bak går over en gangbro, gjennom smale spalter og ut på en gate som vender mot sola.

Halv seier

Dommen må deles fordi rekken gjør to forskjellige jobber.

Som knutepunktutvikling er Barcode en suksess. Over ti tusen arbeidsplasser ligger ved landets største togstasjon. Rekken viste at Oslo kan bygge høyt med variasjon, og at et tett næringsbelte kan gi en by et motiv folk kjenner igjen. De som spådde en mur, tok feil om hvordan den ville se ut.

Som nabolag er Barcode et kontorstrøk med et lite boligstrøk innbakt. De verste spådommene om et dødt strøk slo ikke til. Rekken har fått dagligvarebutikk og barnehage. Men 397 boliger mot ti tusen arbeidsplasser gir en gate som først og fremst tilhører dem som jobber der. Vi har ikke funnet resultatene fra vindsimuleringene, så ingen utenfor kan kontrollere hva de lovet. Og Bjørvika som helhet, der Barcode skulle være næringsbeltet, venter fortsatt på skolen som kan få barnefamilier til å bli. Den kommer tjueen år etter at det første kontorbygget sto ferdig.

Høyden fungerer. Det som svikter, er fordelingen: mellom kontor og bolig, mellom det utbyggerne skulle levere og det kommunen skulle levere, og mellom alternativet som ville gjort noe med sporene og planen som stilte seg foran dem. Barcode lærer Oslo at en skyline kan bygges på et drøyt tiår. Et nabolag tar lengre tid, og det krever at noen får ansvaret for det fra første dag.